Dette er et felles debattinnlegg av: YS-leder Jorunn Berland, LO-leder Hans-Christian Gabrielsen, Unio-leder Ragnhild Lied, Lizette Risgaard, leder LO Danmark, Bente Sorgenfrey, leder FTF Danmark,
Lars Qvistgaard leder Akademikerne Danmark, Jarkko Eloranta, leder SAK Finland, Antti Palola, leder STTK Finland, Georg F. Hansen, leder Samtak Färöarna, Gylfi Arnbjörnsson, leder ASÍ Island, Elín Björg Jónsdóttir, nestleder NFS – Nordens Faglige Samorganisasjon og leder BSRB Island, Þórunn Sveinbjarnardóttir, leder BHM Island, Karl-Petter Thorwaldsson, leder NFS – Nordens Faglige Samorganisasjon og LO Sverige, Eva Nordmark, leder TCO Sverige, Göran Arrius, leder Saco Sverige,
Magnus Gissler, generalsekretær NFS – Nordens Faglige Samorganisasjon.
Nordens Faglige Samorganisasjon, NFS, er paraplyorgan for den nordiske fagforeningsbevegelsen og samler nesten 9 millioner fagorganiserte.
Men i den nordiske fagforeningsbevegelsen har vi håndtert endringer og omstillinger tidligere og er godt forberedt. Vårt viktigste budskap er derfor følgende: Vi må se bakover og lære av historien for å gå inn i den digitale framtiden! Dette kommer vi til å gi uttrykk for når den svenske arbeidsmarkedsministeren Ylva Johansson denne uken inviterer til en nordisk konferanse om framtidens arbeidsliv i anledning FN-organet ILOs 100-årsjubileum neste år.
I den nordiske fagforeningsbevegelsen er vi grunnleggende positive til ny teknologi, digitalisering og det dette kan medføre. Ny teknologi har muliggjort et bedre arbeidsmiljø, høyere lønn og mer velferd. Men basert på våre erfaringer fra tidligere endrings- og omstillingsprosesser har vi også en rekke konstruktive råd om hva som skal til for at digitaliseringen skal bli så vellykket som mulig for hele samfunnet. Nøkkelen er den nordiske modellen.
For det første: Arbeidstakerne må være en del av utviklingen. Gevinster fra ny teknologi skal fordeles rettferdig og likeverdig; teknologien er til for mennesket. Det skjer gjennom faglig innflytelse og partssamarbeid. Det er også sterke samfunnsøkonomiske grunner for dette. Overbevisende forskning fra OECD, IMF og Verdensbanken peker på at økonomier som de nordiske, med høy faglig organiseringsgrad og bred kollektivavtaledekning, også kjennetegnes av høy produktivitet, høy konkurransekraft og stor evne til å virke utjevnende og dempende i tider med økonomisk uro.
For det andre: Vi må investere i utdanning og kompetanseutvikling. En klar strategi for investeringer i utdanning og omstilling løfter samfunnet som helhet. Ny forskning fra OECD viser at det, spesielt i Norden, bare er en liten andel jobber som kan automatiseres helt. I de aller fleste tilfellene dreier det seg i stedet om at arbeidsoppgavene til en viss grad endres og krever høyere kompetanse. Derfor må vi, hvis Norden fortsatt skal være konkurransekraftig, diskutere og investere i omstilling, utdanning og livslang læring. Kompetanseutvikling må løses nasjonalt i trepartssamtaler mellom fagbevegelse, arbeidsgivere og regjeringer; på sektor-, bransje- og bedriftsnivå mellom partene i arbeidslivet; og mellom den enkelte ansatte og dennes arbeidsgiver på den lokale arbeidsplassen.
For det tredje er en tydelig diskusjon om investeringer nødvendig. Ny teknologi er veien til økt produktivitet samtidig som det muliggjør et bedre arbeidsliv. Det øker konkurranseevnen, fyller ordrebøkene og skaper nye bedrifter samtidig som etablerte bedrifter kan fortsette å utvikle seg. Også offentlig sektor bør investere i ny teknologi og nye løsninger som bidrar til at de nordiske velferdssamfunnene fortsetter å være bærekraftige og inkluderende.
For det fjerde mener vi at de nordiske regjeringene bør fokusere på inkludering, partssamarbeid og sosial dialog i diskusjoner om samtidens og framtidens arbeidsliv – også utenfor vår region. De nordiske erfaringene taler for dette. Vi foreslår derfor at Norden innenfor rammen for EUs kommende langtidsbudsjett (fra 2021) tar initiativ til et helt nytt EU-fond for partssamarbeid i den hensikt å fremme oppbygging, kapasitetsbygging og utvikling av sterke, uavhengige og effektive systemer for sosial dialog i de EU-landene der dette trengs.
Det er gjennom partssamarbeid og sosial dialog, i samtaler og forhandlinger mellom fagbevegelse, arbeidsgivere og politikk vi må diskutere og finne løsninger på hvordan gevinster fra økt produktivitet skal fordeles. I et arbeidsliv som påvirkes av, og til en viss grad kanskje organisatorisk forandres gjennom digitaliserings- og automatiseringsprosesser, må vi diskutere fenomener som for eksempel ufrivillig og påtvunget næringsvirksomhet – såkalte falske selvstendige næringsdrivende. Arbeidstakere sysselsatt i plattformøkonomien skal ikke arbeide i et arbeidsrettslig ingenmannsland. Vi må også diskutere skatteregler, nasjonalt og internasjonalt, for å motvirke skatteflukt. Internasjonale foretak skal også bidra til samfunnet. Like viktig er det å diskutere databeskyttelse og IT-sikkerhet, for den enkelte arbeidstaker og innbygger.
Det er dette som kjennetegner de nordiske landene og den nordiske modellen. At vi kan se utfordringene og forvandle dem til muligheter. Men – og dette er viktig – da trenger vi en vital dialog mellom fagbevegelse, arbeidsgivere og regjeringer slik at gevinstene fra ny teknologi kommer arbeidstakeren, mennesket og samfunnet til del. Vi er glade for at Nordisk ministerråd har merket seg temaet for ILOs 100-årsjubileum og vil bidra til utviklingen av framtidens arbeidsliv. Men det holder ikke med fokus og festtaler. Den nordiske modellen og alle dens elementer må vernes, brukes og utvikles hver dag. Det har historien lært oss.