Koronapandemien har omkalfatret norsk økonomi og arbeidsmarked siden statsbudsjettet ble lagt fram i oktober. I løpet av få uker i mars gikk vi fra å frykte tilstander som ved oljeprisfallet i 2015, via et scenario omtrent som finanskrisen i 2009, til å sammenlikne oss med krigen og 30-tallet.
Til tross for det er det reviderte nasjonalbudsjettet for 2020 litt kjedelig. Mest av alt er det en oppsummering av tiltak som allerede er gjennomført. Vi må belage oss på å vente til starten av juni før vi får vite mer om hvordan økonomien skal gjenreises, hvordan folk skal komme tilbake i jobb og muligheten til kompetanseutvikling skal utnyttes.
Noe av det mest interessante i årets reviderte nasjonalbudsjett er at vi får vi innblikk i det bildet Regjeringen har av den økonomiske situasjonen landet befinner seg i. Regjeringens anslag for utviklingen i den økonomiske aktiviteten er i seg selv bekmørk og uten sidestykke i vår nære historie: En reduksjon i fastlands-BNP (brutto nasjonalprodukt) på fire prosent i 2020.
Likevel er Regjeringens prognoser mer optimistiske enn andre de siste ukene: NHO, LO og Statistisk sentralbyrå har anslått fall på henholdsvis 8,7, 6,5 og 5,5 prosent.
Ledighetstallene fra NAV har riktignok hatt en positiv utvikling de siste ukene. Vi har 25 000 færre ledige nå enn for en måned siden. Ledigheten er imidlertid fortsatt skyhøy. Det er heller ikke godt å vite hvor mange av de 25 000 arbeidsledige som faktisk har kommet seg tilbake til jobb. Eller hvor mange det er som bare har sluttet å levere meldekort, fordi de ikke har rett til dagpenger.
Hvordan skal vi så tolke Regjeringens relative optimisme? Vi kan håpe at den er et uttrykk for at den tiltakspakken de kommer med i juni, som kun Regjeringen selv foreløpig vet noe særlig om, er svært potent og kraftig nok til å sikre aktivitet og sysselsetting.
På den andre siden kan det bety at Regjeringen ikke forstår den alvorlige situasjonen som norsk næringsliv står i nå, og at den ikke innser hvor hardt inntektsfallet blant våre 400 000 arbeidsledige kommer til å ramme etterspørselen rettet mot norske bedrifter.
Jeg frykter det siste, og regner med at 2020-tallene for aktivitet og ledighet blir styggere enn det Regjeringen presenterte for oss i dag.
Jo mer omfattende krisen blir, jo dyrere blir den også å håndtere. Regjeringen har nå hentet ut dobbelt så mye penger fra Oljefondet, sammenliknet med det de opprinnelige hadde budsjettert med. Uttaket tilsvarer 4,2 prosent av Oljefondet – langt mer enn de tre prosentene handlingsregelen har som langsiktig rettesnor. Og mer skal komme når tiltakspakken for å løfte økonomien ut av krisa legges på bordet i månedsskiftet.
Vi er så heldige at vi har råd til dette. Det ville vært langt dyrere å la bedrifter gå konkurs og arbeidsplasser forsvinne i hopetall. Men det vil gå hardt ut over bærekraften i velferdssystemet vårt om tiltakene ikke virker og skaper ny vekst. Rundt neste sving må Regjeringen derfor komme med en plan, som gjør at bedriftene blir levedyktige igjen og at folk kommer seg tilbake i jobb.
Kanskje det ikke er så dumt med en liten tenkepause? Svært mange tiltak kom raskt på plass for å redde bedrifter og arbeidsplasser. Akutte og overbevisende tiltak for å hindre konkurser har roet gemyttene og forhindret panikk. Det har vært avgjørende for at krisen ikke blir enda mer omfattende enn det det ligger an til nå.
Nå når vi har mer oversikt over både den helsemessige og den økonomiske delen av denne krisen, må vi stake en vei ut av den. Da er det avgjørende at tiltak utformes slik at bedrifter og arbeidstakere har har mulighet og lyst til produksjon og verdiskaping. Det er ikke gjort i en fei.