Rolf A. Vestvik
Forhandlingene mellom Storbritannia og EU har pågått siden den overraskende folkeavstemningen i 2016 da et flertall på 52 prosent stemte for Brexit. Storbritannia forlot EU formelt den 31. januar 2020. Nå er EU og Storbritannia inne i en såkalt «overgangsperiode» som varer frem til 31. desember 2020.
I overgangsperioden vil forholdet mellom UK og EU være nærmest uforandret. Handel, mobilitet over grensene, økonomiske ordninger, etc. fortsetter som om UK er medlem av EU.
I perioden frem til 31. desember skal partene forhandle om hvordan det nye, formelle relasjonen mellom UK og EU skal være.
Forholdet mellom EU og Storbritannia skal i fremtiden reguleres gjennom et sett med ulike avtaler, som forhandlingene nå dreier seg om. Noen avtaler er det enkelt å finne løsninger på. Det gjelder spesielt den type avtaler som allerede reguleres gjennom eksisterende internasjonal avtaler, som f.eks. flyvninger over landegrensene. Men på en rekke andre tunge områder går forhandlingene svært sakte.
Eksempler på slike områder er fiskeri og da spesielt fiskerettigheter i hverandres farvann, sosiale spørsmål, handel, Irlands status og regler for grensepasseringer.
Her går forhandlingene tregt og koronapandemien har ikke gjort forhandlingene enklere. Først og fremst fordi koronapandemien er en økonomisk krise. Det betyr at ingen parter er interessert i en Brexit-avtale som koster for mye. Man har derfor svært lite å gå på rent økonomisk.
Europeisk fagbevegelse har engasjert seg aktivt i forhandlingene. Fra britisk fagbevegelsen har det vært et ufravikelig krav om at ingen arbeidsrettigheter skal svekkes grunnet Brexit. Og mange av disse rettighetene kommer fra EU-medlemskapet. Det er arbeidsfolk klar over og så mange som 2/3 av «leave»-velgerne mener at reguleringene av arbeidslivet som kommer fra EU bør beholdes.
Fra europeisk fagbevegelse er det reist krav om såkalt «level playing field». Det er et handelspolitisk begrep for et sett med felles regler og standarder som hindrer bedrifter i ett land å underby sine rivaler på lønns- og arbeidsforhold og dermed få et konkurransefortrinn fremfor de som opererer under andre rammebetingelser.
Innad i EU, der det skal være fri bevegelse av mennesker, varer og tjenester, er det viktig at landene også holder noenlunde samme nivå på regler i arbeidslivet. Hvis ikke vil bedrifter automatisk søke dit lønn og andre arbeidsbetingelser er lavest. Mange frykter at dersom Storbritannia går ut av EU vil det skape et press mot lønningene.
Forhandlingene som nå skjer i Storbritannia, kan gi tre utfall. Det ene er at partene blir enige. Så langt er det lite som tyder på dette – til det virker det som om partene står for langt fra hverandre. Det andre er at avtalene utsettes nok en gang. Det sitter langt inne spesielt for britene og statsminister Boris Johnson. Han kjørte hele sin valgkamp under slagordet «Let us get Brexit done!». Og med det mente han at britene skulle ut av EU enten det ble en avtale eller ei. En utsettelse vil derfor koste ham dyrt og er derfor svært lite ønskelig. Det tredje scenariet – og det som i skrivende stund virker mest sannsynlig – er en såkalt «hard-Brexit». Det vil si at britene går uten at det er en avtale på plass. Men dette vil ha enorme konsekvenser. Som et eksempel kan en bruke bilfabrikken BMW. De sender daglig 200 trailere mellom Storbritannia og Tyskland. Dersom det blir en hard-Brexit vil det medføre innføring av grensekontroll og en rekke andre hindringer for handelen, menneskers mobilitet og næringslivets samkvem over landegrensene. Konsekvensene av dette er det få som har oversikt over.
Det er derfor svært vanskelig å spå hvordan denne høsten vil bli når det gjelder Brexit. Det eneste som er sikkert er at partene står overfor tøffe forhandlinger. Og resultatet vil påvirke oss alle – også i Norge.