YS har mange medlemmer innen transport og reiseliv, som i størst grad har følt på kroppen hva viruset har gjort med økonomien vår. I mange av bedriftene i denne delen av økonomien har permitteringsordningen vist seg fra sin beste side. Virksomhetene ligger brakk, ikke fordi de driver dårlig, men fordi en ytre trussel, et virus, herjer med dem på lånt tid.
Etterspørselen vil vende tilbake
Permitteringsordningen har spart disse bedriftene for oppsigelser. Det er bra, fordi krisen er begrenset i tid, og fordi etterspørselen vil vende tilbake når den er over.
I en slik situasjon er omstilling dessuten både vanskelig og ikke nødvendigvis noe poeng: Mulighetene til å finne ny jobb for de som skulle prøve på det er svært begrenset. Dersom noen lykkes med det, og begynner i ny jobb nå til våren, må arbeidsgiverne deres finne helt nye hender til å gjøre jobbene på det tidspunktet viruset er et tilbakelagt kapittel.
En storstilt omrokkering av arbeidskraft altså, med den usikkerheten, og rekrutterings- og opplæringskostnader som følger med for arbeidstakere og arbeidsgivere.
Kanskje ville dette omstillingsregnskapet sett annerledes ut i mars i fjor, dersom vi da hadde visst hvor lenge vi skulle holde på og bakse med dette viruset. Men det visste vi altså ikke. Siden krisen er dyp men tiden igjen av den begrenset, er det altså verdt det, å ha folk på gress nå på oppløpssiden.
YS bekymret for to grupper medlemmer
Så er det to grupper av medlemmer vi er bekymret for, nå når permitteringsperioden forlenges:
Den første er de som kalles tilbake til jobb senere enn nødvendig når det blir mulig med enda lengre permitteringer. Disse jobber i bedrifter som fint kunne klart å kalle de ansatte tilbake til jobb dersom de måtte, men som ikke gjør det likevel, fordi lønnsomheten er større med begrenset drift.
Dersom alternativet til permittering er jobb og ikke oppsigelse bidrar forlenget permitteringsmulighet til lavere inntekt for den ansatte, og til tapt verdiskaping for samfunnet. Av hensyn til denne gruppa bør det koste litt for bedriftene å forlenge permitteringen.
Derfor ba vi også regjeringen om å vurdere en periode med arbeidsgiverfinansiering for bedrifter som forlenger permitteringer utover 52 uker.
Den andre gruppen vi er bekymret for er de som er permittert fra jobber det ikke vil være behov for etter pandemien. De som uansett ikke vil bli kalt tilbake fra permittering, fordi bransjene de jobber i vil bli nødt til å nedbemanne. Som ordinært arbeidsledige ville disse i det minste fått oppfølging fra NAV. Det får de ikke i dag.
YS har bedt regjeringen styrke oppfølgingen
NAV må prioritere de store gruppene som helt sikkert ikke har en jobb å komme tilbake til, og bruken av arbeidsmarkedstiltak blant langtidspermitterte er i praksis ikke-eksisterende. Dette er en gruppe som i realiteten er arbeidsledige allerede nå.
Derfor ville det vært en fordel om de ble behandlet som det av hjelpeapparatet, og også forsto sin egen situasjon på denne måten.
Derfor har vi også bedt regjeringen om å styrke oppfølgingen av langtidspermitterte, gjennom NAV-tiltak, og kompetansepåfyll, slik at de kan finne plass i nye bransjer og bedrifter.
Hverken permitteringsordningen som sådan, eller den forlengelsen av den som vi fikk i går, er problemfri. Ordningen skal røktes med omhu, for at den ikke skal bremse omstilling, subsidiere lite lønnsomme virksomheter og vri næringsstruktur i mer risikoutsatt retning enn hva som er gunstig.
Men nå er vi i en spesiell situasjon. Så når vi landet på at det å forlenge perioden nå var lurt, var det altså på bakgrunn av en god gammeldags samfunnsøkonomisk avveining. Det er kostnader ved dette som vi ikke skal avfeie, men vi mener altså at gevinstene er større.