– Vi vet ikke så mye om fremtiden, men én ting synes å være skrevet i stein: På grunn av en aldrende befolkning og økte kvalitetskrav til velferdsstaten, kommer presset på velferdstjenestene, særlig innenfor helse- og omsorg, til å øke de neste tiårene. Men der den demografiske utviklingen er gitt, er det opp til oss å finne ut hvordan vi som samfunn best møter denne utfordringen.
– Tallene som ligger til grunn for beregningen av fremtidens kompetansebehov, tar i stor grad utgangspunkt i dagens tilstand og viser oss hvordan det blir om 10 eller 20 år hvis vi gjør alt som i dag, med dagens tjenestetilbud og oppgaveløsning. Men skal og bør vi gjøre alt som i dag? Kan vi løse mye av rekrutteringskrisen ved å tenke annerledes?
– Kunnskapen finnes. Dessverre er arbeidsgiverorganisasjonene KS og Spekter og myndighetene altfor passive. Fine ord følges ikke opp av handling. Det er synd for alle oss som ønsker at også morgendagens velferdsstat skal være verdens beste.
– Deler vi oppgavene bedre og bygger et bredere lag, vil vi få bedre mestring og trivsel i arbeidsdagen for den enkelte og en bedre og mer effektiv offentlig sektor.
– For noen år siden ble det snakket mye om “mastersyken”: Mastergraden har blitt den nye bachelor, og bachelor har erstattet fagbrevet. Høy utdanning har blitt viktigere enn riktig utdanning.
– Selv om begrepet kanskje har gått av moten, er temaet fortsatt høyaktuelt. Kanskje ligger mye av svaret på rekrutteringsutfordringene i noe så enkelt som bedre oppgavedeling og riktig kompetanse på riktig sted? Hvordan kan oppgavene deles bedre?
– Et aktuelt eksempel er den mye omtalte sykepleiermangelen. NAVs årlige bedriftsundersøkelse viser at mangelen på sykepleiere fortsetter å øke. De siste seks årene har mangelen på jordmødre, spesialsykepleiere og jordmødre økt fra 2 600 til nesten 7 000. Samtidig viser OECD-rapporten “Health at glance” fra 2019 at Norge topper statistikken over antall sykepleiere per innbyggere.
– Betyr det at vi i Norge trenger enda flere høyskoleutdannede sykepleiere, eller er det et resultat av at vi gir sykepleiere oppgaver som andre i praksis kan løse? Stjeler dagens organisering tid og ressurser, og er dette oppskriften på høyt arbeidspress og dårlige arbeidstider?
– Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) publiserte i 2017 en rapport som viste at helsefagarbeidere sitter med ferdigheter og kunnskap de ikke får brukt. En tredjedel av helsefagarbeiderne ønsker større utfordringer på jobb. De utgjør et urealisert potensiale og er en mulighet for arbeidsgivere som sliter med å få tak i kvalifisert arbeidskraft.
– Det er dårlig personalpolitikk å sette folk til å gjøre jobber de ikke er utdannet til. Selv om vi har ledige hender hos helsefagarbeidere og annet helsepersonell, blir mange av oppgavene i helsesektoren tildelt sykepleiere alene. Det øker belastningen på de ansatte, og gjør det vanskelig å stå lenge i jobb og fører til stort frafall underveis. Vi får heller ikke benyttet sykepleiernes fulle kompetanse, noe som ville ha gitt enda sterkere tyngde til kravet om høyere lønn.
– Også innenfor andre deler av helsesektoren fins lignende eksempler. En undersøkelse gjennomført av Legeforeningen i 2020 viser at sykehusleger bruker en stor del av tiden på administrasjon og IKT og mindre tid på pasientene enn før. De fleste vil være enig i at dette er en lite heldig utvikling, og at å øke antallet helsesekretærer og annet administrativt personell vil være en mer fornuftig ressursbruk.
– Deler vi oppgavene bedre og bygger et bredere lag, vil vi få bedre mestring og trivsel i arbeidsdagen for den enkelte, og en bedre og mer effektiv offentlig sektor. Men da må vi tørre å ta debatten.