Berlands bekjennelser

Det er seint på nittenåttitallet. Direktøren i Bergen Bank kaller inn hovedtillitsvalgt Jorunn Berland til en prat. Det er visst dårlige tider. Han spør om hun vil ha 370 oppsigelser, eller om de skal lete etter andre løsninger.

Berland må tenke seg om. Sove på det, tenke seg om igjen. Hun går noen runder med både seg selv og tillitsvalgtkollegaer. Så lander hun på det siste; det å lete etter alternative løsninger. Et stort omstillingsarbeid settes i gang. Det blir sluttpakker, omfordeling av arbeid og endring av intern struktur. Ikke nok med det. I forståelse mellom partene opprettes det i tillegg en «avdeling for fristilt arbeidskraft». En gruppe ansatte løses fra oppgavene sine og står til disposisjon på de fagområdene det er behov for dem …

Ei real skyllebøtte venter hovedtillitsvalgt Berland fra Norges Bankfunksjonærers Forbund sentralt etter denne kontroversielle manøveren der borte i vestlandshovedstaden.

– Du fikk juling, altså?
– Noe så til gangs også. De lurte på hva i all verden vi holdt på med. Juristene i forbundet mente det hadde vært bedre med oppsigelser enn fristilling. De sa det rett ut. Jeg skjønner det fortsatt ikke. Vi løste saken, og etter et års tid hadde pendelen svingt opp igjen. Da hadde mye ordnet seg for mange.

Reaksjonen opprørte de organiserte i Bergen Bank såpass at de var på nippet til å melde seg ut. Tilfeldigheter gjorde at det likevel ikke ble sånn.

– Vi fikk ikke tak i noen den kvelden vi tok kontakt for å gi beskjed om at dette forbundet ikke var noe for oss. I dag er jeg glad for det, sier Jorunn Berland.

Pragmatiker

Den avtroppende YS-lederen snakker seg rød i kinnene. Om dialog, rolleforståelse, aksept og respekt mellom partene. Hun viser til starten på sin tillitsvalgtkarriere i 1981. En svært positiv start, takket være en klok bankdirektør.

– Etter at jeg var valgt avtalte vi møte for å bli bedre kjent, diskutere arbeidsform og sånt. Han var erfaren, jeg var det ikke. Men han tok meg på alvor og hadde et ryddig forhold til de rollene vi skulle håndtere på hver vår side av bordet. Denne positive opplevelsen i starten har preget meg siden.

Berland snakker mer. Om det å ha vilje til å finne løsninger, og stå for det man mener og enes om. Holde linja! Det er til å forstå at det skulle en god porsjon praktisk sans og standhaftighet til for å stå i stormen den gangen hun fikk pepper av forbundet, og det er lett å se at Berland har nettopp det i seg.

– Er du rett og slett en litt sta pragmatiker?
– Ja, det er vel ikke en helt upresis karakteristikk. Men altså, jeg har alltid prøvd å tenke på hva som er det beste for medlemmene, og jobbet hardt med det som utgangspunkt. Du må lete etter de beste løsningene, være åpen for innspill og ikke minst være i stand til å lande prosesser. Når du er tillitsvalgt er det noen som har ønsket deg i den rollen, ikke sant. Da må du gjøre det du kan for å levere, og det er ikke gitt at å følge boka til punkt og prikke er det beste bestandig.

Vibeke H. Madsen, administrerende direktør i Virke fram til i høst: Jorunn er inkluderende. Hun ser muligheter og vil gjerne lede endringer. Hun er raus og ser mennesker rundt seg. Hun kan oppleves som mild, men jeg kjenner henne som en dame som har satt seg mål og argumenterer for sine holdninger. Jeg har satt pris på de gode samtalene vi har hatt, samtaler som er mer mulighetsorientert enn problemorientert.

Berland sier at hun aldri hadde noen plan om hverken å bli lokal tillitsvalgt, eller å klatre helt til topps i en av Norges store hovedorganisasjoner for arbeidstakere, som YS er. Hun påstår tvert imot at hun tidlig i arbeidskarrieren var så beskjeden at hun knapt turte å åpne munnen. Akkurat det er vanskelig å forstå nå, mens ordene renner ut på en bergensdialekt som slett ikke er blitt altfor avslepet etter mange år med Oslo som arbeidssted.

– Nei, men det er sant det. Jeg var en stille jente både på skolen og de første årene som ansatt i banken. Så skjedde det noe etter at jeg tok det første vervet i fagforeningen.

Gripe sjansene

Her må vi stoppe opp litt. Ei dame som i unge år nesten ikke våger å si et kvekk, ender opp toppleder. Hvordan har det seg? Og kan det være verdifulle ting her å formidle til andre som kanskje der de er i livet sitt akkurat nå har det på en liknende måte? Selvtilliten ligger kanskje på lur for selv den mest usikre? Plutselig kan man blomstre og bli en leder? For det er jo nettopp leder en tillitsvalgt er.

– Du må nesten prøve å forklare litt av hva som gjorde at det løsnet.
– Å peke på en bestemt ting eller hendelse synes jeg er vanskelig, og jeg kan jo bare snakke for meg selv. Men det var nok noe med det at jeg var ønsket. Det gjorde noe med hvordan jeg så på meg selv. Jeg hadde jo heller ikke vært helt taus, og det måtte ha vært noe med det jeg hadde sagt og gjort i forskjellige situasjoner som var blitt lagt merke til av kollegaene. Etter en kraftig overtalelse tok jeg den sjansen jeg fikk, og det har jeg egentlig fortsatt med.

Jorunn Berland retter seg opp i stolen og lener seg engasjert mot bordplata. Hun tror mange har noe å lære – kanskje spesielt kvinner – når det gjelder å gripe sjansene som byr seg.

Jorunn Berland: – Likestilling er viktig, men du kan ikke regne med at andre skal bære deg fram, det er ikke sånn det fungerer.

– Opp gjennom årene har jeg vært med på mange prosjekter rettet mot kvinnelige ansatte. Etter å ha kommet hjem fra kvinnekurs, har noen for eksempel kommet til meg og spurt: «Hvilken plan har du for meg nå, Jorunn?» Da har jeg svart at den planen må de ha selv. Mange har rett og slett ikke tatt de mulighetene de har fått.

– Men du er ikke likegyldig til likestilling, eller?
– Nei, selvfølgelig ikke. Det er fortsatt urettferdigheter og forskjeller vi må ha fokus på. Ikke minst når det gjelder lønn. Vi har jo også YS’ likestillingspris, som fremmer likestilling i et mangfoldig perspektiv. Dette er et svært viktig område. Jeg bare prøver å illustrere at alle også må ta ansvar selv. Du kan ikke regne med at andre skal bære deg fram, det er ikke sånn det fungerer.

Utfordret – igjen

Etter hvert ble det sentrale oppgaver på Berland, som styremedlem, nestleder og hele ti år som leder i det som nå heter Finansforbundet. Også på den internasjonale fagforeningsarenaen engasjerte hun seg sterkt og fikk posisjoner. Den en gang unnselige unge kvinnen som rett etter handelsgym søkte tjeneste i bankvesenet, kan vise til en uavbrutt rekke av tillitsverv nært og fjernt siden hun første gang sa ja i 1981.

Et byks fram langs tidslinjen. Året er 2013 og det er vinter. Daværende YS-leder Tore Eugen Kvalheim trekker seg helt uten forvarsel. Nyheten dumper ned som en liten bombe i omgivelsene. Særlig for Jorunn Berland, som på det tidspunktet var hovedorganisasjonens første nestleder. Skjønt, hun hadde tenkt på at den inntrufne situasjonen kunne oppstå, og bestemt seg for å si nei til å overta. Det sa hun også til valgkomiteen da de spurte henne.

– Så var det en venninne som utfordret meg til å stille. Det jeg endte opp med å tenke var «hva er det verste som kan skje?» Jo, det var vel at jeg ikke kom til å fikse det så godt, eller at jeg ikke ble gjenvalgt neste gang … Men det ville jo heller ikke være verdens undergang. Jeg fikk heller hoppe i det, sier Berland.

Jorunn Berland: – Kanskje trengs det noen nye tilbud og tjenester til medlemmene, og kanskje kan medlemskapet differensieres og målrettes mer.

Hun ble midlertidig konstituert som YS-leder. Seinere formelt valgt og valgt igjen i rette forum. Nå går den siste perioden ut. Etter fem og et halvt år som øverste leder i en organisasjon med nær 220.000 medlemmer takker hun for seg.

– Hvordan står det til med det YS du «leverer fra deg»?
– Det første jeg vil framheve da er at YS for tiden har medlemsvekst. I en tid hvor organisasjonsgraden synker, er det en bra prestasjon. Medlemstallet skyter ikke i været, men vi ser en økning. Og så er jeg stolt av at YS er en organisasjon som regnes med og lyttes til. En statsråd vi hadde som gjest på et møte en gang, sa at «det er så befriende å møte YS, for dere er ikke låst i tankegangen». Jeg har vært opptatt av at vi skal levere kvalitet, være uredde og framoverlent.

– Kan du gi noen eksempler?
– Vi var tidligst ute av alle med å gå inn for personlig pensjonskonto knyttet til innskuddspensjoner for ansatte i det private. Nå er det temmelig sikkert at både myndighetene og alle andre går inn for det. En annen ting er den nye offentlige tjenestepensjonen som vi var med på å lande, som kommer våre medlemmer i stat og kommune til gode. Jeg mener vi er bra frampå, vi er med på å prege arbeidslivet og samfunnsdebatten.

Inger Lise Rasmussen, spesialrådgiver i Negotia: Jeg var så heldig å få samarbeide tett med Jorunn gjennom mange år som forbundsleder i Negotia og i min periode som 2. nestleder i YS. Jorunn er en god samtalepartner. Hun har vært en jeg har kunnet gå til for å få råd i krevende saker. Hun er også veldig strukturert og alltid godt forberedt, og har en klar og tydelig form som inngir tillit. Jorunn er en både tøff og myk dame, som finner løsninger og lander på beina.

Ingen robotfrykt

Tider kommer og tider går. De heteste framtidsutsiktene akkurat nå handler blant annet om den digitale utviklingen og spørsmålet om i hvilken grad roboter overtar menneskenes plass i arbeidslivet. Dessuten om hva slags vilkår vi kan vente oss i framtiden. Løsere arbeidskontrakter, mer midlertidig arbeid og mer deltid … Det er mange scenarier som kan sette en støkk i noen hver.

Hva tenker pragmatikeren om det vi kan ha i vente?

– Jeg synes i hvert fall ikke at vi skal se på framtiden som noe skremmende. Arbeidslivet har alltid endret seg, vi har alltid måttet tilpasse oss nye tider. Og jeg vil si at fagforeningenes plass og rolle blir viktigere enn noen gang. Kanskje trengs det noen nye tilbud og tjenester til medlemmene, og kanskje kan medlemskapet differensieres og målrettes mer. Men det grunnleggende må etter min mening handle om det kollektive. Det er tariffrettighetene som gir mulighet for dialog og påvirkning – både på den enkelte arbeidsplass og i samfunnsmessig forstand, sier Berland, og skynder seg å legge til:

– I denne sammenhengen vil jeg også nevne prosjektet YS har hatt med de andre hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden – LO, Unio og Akademikerne – det siste året, om hva vi kan gjøre sammen for å fremme betydningen av å være organisert. Det handler om bedre informasjon, mer kunnskap inn i skolene, mer fokus på den norske samarbeidsmodellen, og mange andre ting. Og – et stort poeng: Vi må gjøre dette i samarbeid med arbeidsgivernes organisasjoner. Jeg tror det ligger en nøkkel der.

Nye eventyr?

Nesten fire tiår har gått siden en kollega i banken brukte alle sine overtalelsesevner til å få Jorunn Berland til å mønstre på som lokal tillitsvalgt. Nå er karrieren i fagbevegelsen ved veis ende. Ferden i arbeidstakernes tjeneste endte med fem år på toppen av stigen, som leder for Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund. Kontoret i Oslo er ryddet. Stafettpinnen sendes videre til nye koster.

Etter et helt arbeidsliv som tillitsvalgt sier 62-årige Jorunn Berland likevel ikke helt takk for seg. Pensjonistlivet frister ikke foreløpig. Virkelysten er fremdeles for stor til det. Hun er klar for noe nytt.

– Kan du gi en antydning om hvilken retning du sikter mot?
– Hva det skal bli, vet jeg ikke ennå, men jeg har noen lunsjavtaler som venter. Jeg tenker at det er nå jeg har sjansen til å prøve noe annet. Det er en spennende tid som avsluttes, og en spennende tid som venter.

Atle Gullestad, tidligere politisk rådgiver for Berland, nå spesialrådgiver i Unio: Jorunn er en engasjert og grundig person. Hun har ekstrem arbeidskapasitet og er alltid godt forberedt. Stiller alltid opp og gir av seg selv, enten det er på en verdenskongress eller et medlemsmøte med 10 deltakere «på Vinstra». Klar og tydelig på hva hun mener, men er lyttende og mottakelig for motargumenter. Er motargumentene gode nok kan hun også skifte mening. Jorunn er raus, inkluderende og bryr seg om de rundt seg. Den tilliten hun viste meg og det samarbeidet vi hadde gjennom mange år, kommer jeg alltid til å ha med meg og er utrolig takknemlig for alle de årene.