Frem til da hadde norsk økonomisk politikk vært preget av sterk underliggende konsensus. Endringer ble drevet av ytre faktorer og møtt med ny konsensus. Det var en næringspolitikk som var svært aktiv. Det var billig skatt, billig kraft og billig kreditt til enkelte næringer. Konsesjoner ble delt ut målbevisst.
– Det var fire land i Europa som hadde et sterkt regulert kredittmarked. Norge sto her sammen med militærdiktaturene Spania, Portugal og Hellas. Det sterkt regulerte kredittmarkedet gjorde at politikerne hadde stor makt over næringslivet. Det krevdes et sterkt politisk sentrum for å gjennomføre denne politikken, sa Lie, da han innledet under årets YS-konferanse. Lie er sosialøkonom og historiker ved Universitetet i Oslo.
Store politiske endringer
70-tallet var også årtiet der flere større internasjonale trender slo inn over Norge. Oljepengene begynte å flyte og politikerne fikk et større økonomisk handlingsrom. Samtidig kom ungdomsopprøret, som slo hardt ned på de etablerte kollektive bevegelsene. Ungdommene var i mye større grad individuelt orienterte. I tillegg kom kvinnekampen, som førte norske kvinner inn i arbeidslivet. De krevde sin plass i etablerte strukturer.
– EU-valget i 1972 var kanskje den fremste indikatoren på at folket og politikerne så ulikt på tingenes tilstand. De største politiske partiene, presse og fagorganisasjoner var alle for medlemskap. Allikevel stemte folket nei, forteller Lie.
Bruke penger
I begynnelsen av 70-tallet slet mange bransjer. Politikernes løsninger var å pøse penger over næringer og enkeltbedrifter, uten å tenke på kostnadene og om de egentlig var konkurransedyktige. I tillegg kom en rekke dyre reformer, arbeidsmiljøloven, med sykelønn og sikkerhet og miljø. Det kom også en rekke andre tiltak, drevet av et sterkt Storting og en visshet om at man hadde mye penger.
– Den tradisjonelle måten å diskutere utgifter ble satt ut av spill, sier Lie.
Dette toppet seg i 1977 med en sterk ekspansjon i offentlig pengebruk og kraftige lønnsøkninger. Resultatet ble at industrien havnet i en situasjon der man ikke lenger var konkurransedyktig.
Og da kom det som måtte komme. De siste par årene på 70-tallet ble preget av innstramminger. Dette fortsatte inn i 80-tallet. Da ble det også en sterk deregulering og liberalisering.
Åpningstider ble oppmyket, NRK-monopolet falt, boligmarkedet ble deregulert og kredittmarkedet ble sluppet fritt. Samtidig hadde vi et skattesystem som ga sterke incentiver til å låne mye, særlig for dem som hadde høye inntekter. Det ga en kraftig utlånsboom og en sterk økning i investeringer og konsum. Det hele fikk et boblepreg.
– Innstrammingene og liberaliseringen skjedde i like stor grad med sosialistisk som borgerlig regjering. Man sluttet også med devaluering som et verktøy når man havnet i vanskeligheter. Isteden skulle pengepolitikken styres ut fra et mål om fast kronekurs. Dette mandatet ble gitt til sentralbanken. Skattefordelene med lån ble kraftig redusert. Det ga en bråstopp med konkurser og høy arbeidsledighet. Og på begynnelsen av 90-tallet fikk norske banker store problemer, der banksystemet hadde et stort sammenbrudd i perioden 91-93, forteller Lie.
Lang oppgang
Siden begynnelsen av 90-tallet har Norge i bunn og grunn hatt en lang, sammenhengene økonomisk oppgang. Det har vært store næringsmessige endringer, men disse har gått ganske smertefritt for seg. Mye industri er forsvunnet, men en sterk oppbygging av oljeindustri og da særlig leverandørindustrien har holdt arbeidsledigheten nede.
– Bankkrisen på begynnelsen av 90-tallet er den siste krisen som har slått ordentlig hardt mot Norge. Mens resten av verden har hatt kriser med stor ledighet og økonomisk nedgang har vi klart oss godt. Det kan ha gitt oss en noe feilaktig oppfatning av hvordan økonomi fungerer, sier Lie, som allikevel vil peke på hvor godt de tradisjonelle industrisamfunnene har håndtert omstillingen som tross alt har vært kraftig.
– Det har vært en oppløftende god omstillingsevne. Vi ser at når noe forsvinner så vokser noe annet frem, sier Lie, og påpeker at det ikke bare er i industri endringene har vært store.
– Også andre bransjer har hatt enorme endringer. Se på finans. Der er de ansattes hverdag en helt annen i dag enn for bare få år siden, sier Lie.
I takt med at Norge har gått bra har også lønnsnivået gått i været. Vi er langt over sammenlignbare land.
– Oljeinntektene har vært mye høyere enn det vi har forventet. Det har drevet norsk økonomi. Men i Norge har vi hatt godt rom for vekst i offentlige utgifter og lønninger, samtidig som inflasjonen og rentene har vært lave. Det siste i stor grad på grunn av internasjonale forhold og et gunstig bytteforhold med utlandet, sier Lie.
Ny situasjon
Professoren er klar på at vi nå står foran en ny sitasjon, der vi igjen er nødt til å omstille oss.
– Den økonomiske politikken frem til i dag har i all hovedsak vært vellykket. Vi har fått en opptur fordelt på mange. Men nå trenger vi en omstilling andre veien. Oppturen kan ikke fortsette like sterkt. Men her tror jeg vi får se styrken i konsensusorienteringen, og at vi kommer helskinnet gjennom dette også. Jeg tror det går å se optimistisk på fremtiden, sier Lie.