Regjeringen bør holde fast ved forslaget om grunnrenteskatt på havbruk. Næringen er svært lønnsom, og bør være levedyktig også med grunnrenteskatt. Påstander fra næringen om at grunnrenteskatten gjør det umulig å inngå fastpriskontrakter, mangler en god begrunnelse.
Etter at regjeringen la fram planene om å innføre grunnrenteskatt i havbruk 28. september i år, har presset mot forslaget vært sterkt.
Sjeføkonom avviser grunnen til permitteringer i laks
Siste nytt i saken er at flere oppdrettsselskaper har varslet eller truet med permitteringer. Lerøy har varslet permittering av over 300 ansatte, Salmar 850. Begge selskapene legger hele skylden på regjeringens forslag om grunnrenteskatt, og knytter det særlig til at skatteforslaget har “ødelagt markedet for fastpriskontrakter”. Dette er lite troverdig.
Hvis permitteringsvarslene virkelig skyldes grunnrenteskatten, og ikke er ledd i en lobbykampanje slik noen hevder, vitner det om en lite langsiktig og tilpasningsdyktig bransje.
Næringen er svært lønnsom
Begrunnelsen for å innføre grunnrenteskatt på havbruksnæringen er at næringen fram til nå har hatt gratis tilgang til våre felles havarealer til produksjon. I tillegg til dette har staten delt ut konsesjoner, eller havbrukstillatelser, gratis eller billig til selskaper som driver fiskeoppdrett. Lønnsomheten av dette er svært god.
Grunnrenteskatten er altså skatt på avkastningen av å benytte seg av våre felles naturressurser. Av gode grunner har vi valgt å ilegge petroleumsnæringen og kraftbransjen en slik skatt, og dette er lite omstridt.
Utvalget som foreslo grunnrenteskatt på havbruk i 2019, viste til at lønnsomheten i havbruk var 3-4 ganger høyere enn i industrien. Det er liten tvil om at næringen har evne til å bære en høyere skattebyrde enn de gjør i dag.
Fastprisavtaler bør fortsatt være mulig
Næringen argumenterer med at prisen skatten skal beregnes ut fra, den såkalte normprisen, ikke nødvendigvis tilsvarer den prisen selskapene får, og at det er uheldig for dem. Normprisen er en markedspris som svinger, mens deler av omsetningen foregår på langsiktige kontrakter til fastpris. I Lerøys pressemelding heter det “Hverken vi eller våre kunder kan ta risikoen det er å måtte betale skatt på en inntekt vi muligens ikke har”.
Hvis permitteringsvarslene virkelig skyldes grunnrenteskatten, og ikke er ledd i en lobbykampanje slik noen hevder, vitner det om en lite langsiktig og tilpasningsdyktig bransje.
De er med andre ord bekymret for situasjoner der de har inngått fastpriskontrakter som gir dem en lavere pris enn markedsprisen, men likevel får beregnet grunnrenteskatt som om de solgte fisken til markedspris.
Det næringen glemmer å si, er at i tilfeller hvor fastprisen ligger over markedsprisen, får de også beregnet skatten som om de solgte fisken til markedspris, altså en lavere skatt.
Dersom bedriften inngår fastprisavtale for hele salgsvolumet, forsterker grunnrenteskatten svingningene og dermed risikoen. I perioder der man har et “tap” på fastpriskontrakten sammenlignet med markedspris, så er også skatten høy, og motsatt. Men disse utslagene kan selskapet dempe ved å la en passende andel av salget foregå til markedspris.
Den usikrede delen av omsetningen vil nemlig svinge motsatt vei av fordelen eller ulempen man har av at skatten beregnes til normpris: I perioder der man betaler “for mye” skatt, tjener man godt på å ha noe av omsetningen til markedspris.
Med riktig sikringsandel kan selskapet oppnå full sikkerhet for inntekten etter skatt.
Sagt på en annen måte: Siden staten gjennom grunnrenteskatten tar en del av overskuddet, reduseres selskapets behov for prissikring. Lerøy og Salmar trenger ikke å forsikre staten mot dårlige priser.
Det er ikke lett å forstå hvorfor kjøperne av oppdrettsfisk plutselig ikke skal være villige til å inngå langsiktige prisavtaler. Resonnementet kan eventuelt gi mening dersom selgerne har forsøkt å skyve den økte skatteregningen over på kundene.
Usikkerheten har økt
Aktørene kan ha rett i at usikkerheten har økt, siden skatten begynner å påløpe før den er endelig utformet og vedtatt. Hvis aktørene ikke vet om forslaget blir stående, eller eventuelt strammet til mer, kan usikkerheten kanskje få dem til å ville legge inn litt ekstra marginer. Men det trenger ikke bety at de må gi opp, permittere eller flytte ut.
Regjeringen bør holde fast ved de vurderingene den har gjort i denne saken. Oppdrettsnæringen er etter alt å dømme levedyktig også med grunnrenteskatt, og det er på høy tid at fellesskapet får en større andel av de verdiene den skaper.
Har selskapene som nå sender ut permitteringsvarsler, virkelig snudd hver stein for å kunne beholde de ansatte?