Regjeringens modell tar sikte på å bringe permitterte ansatte tilbake i jobb raskere. Den første gangen modellen ble innført – i slutten av mai 2020 – var denne innretningen et godt svar på situasjonen i økonomien. Ledigheten var på vei ned, og lønnsstøtten skulle bidra til at nedgangen ble raskere. Nå står vi i den tredje og største smittebølgen, og regjeringen har innført strenge tiltak i de hardest utsatte regionene.
I en slik situasjon kan man spørre seg om det ikke bare er behov for å trekke permitterte raskere tilbake i aktivitet, men også å bruke subsidier til å forhindre et ras av nye permitteringer.
Det er vondt å bli permittert. Likevel vil jeg påstå at det å forkorte ledighetstiden for arbeidstakere som har vært uten arbeid lenge er viktigere enn å forhindre nye permitteringer. Lange passive perioder utfordrer tilknytningen til arbeidslivet. Det kan få ledigheten til å bite seg fast, og føre til store samfunnsøkonomiske kostnader på sikt.
Er langtidspermitterte egentlig det største problemet?
Ordningen forkorter imidlertid ikke passiv-perioden for de som kanskje trenger det mest – de ordinært ledige. Disse har ikke noen arbeidsgiver som kan kalle dem tilbake, hverken nå eller når økonomien åpner igjen, og står virkelig i fare for å bli utstøtt fra arbeidsmarkedet. Denne gruppen består både av voksne arbeidstakere som har hatt en jobb som gikk tapt, og av unge mennesker rett fra studiene som sliter med å finne en plass i et arbeidsmarked som ikke akkurat ønsker dem velkommen. Jeg skulle gjerne sett en lønnsstøttemodell som også favnet disse.
Skal vi virkelig belønne bedrifter for å permittere mange og lenge?
Et uheldig trekk ved regjeringens foreslåtte modell er at den vil gi støtte til bedrifter som har permittert mange, og opprettholdt permitteringene lenge. De bedriftene som har strukket seg langt for å kalle folk tilbake fra permittering til tross for stor svikt i etterspørselen, får altså mindre støtte enn de som har latt ansatte gå på gress lenge. Om bedrifter forventer en slik permitteringspremie også i framtiden, vil de nøle med å kalle folk tilbake i jobb, i påvente av at lønnsstøtte er på plass.
Men hvor alvorlig er dette insentivproblemet egentlig? Lønnsstøtten – som alle de andre økonomiske koronatiltakene – er et svar på det største økonomiske tilbakeslaget siden krigen. Neste gang vi ser at staten tar nedsiderisiko for bedriftene i det omfanget vi har sett det siste året er forhåpentligvis dette glemt. Og dersom man er redd for at bedrifter vil permittere mer enn de egentlig trenger i framtiden er svaret kanskje heller å holde arbeidsgivers finansieringsansvar ved permittering oppe på et litt mer anstendig nivå enn vi så i store deler av 2020.
Det mest nærliggende alternativet er dyrt og ikke nødvendigvis så målrettet
Det mest diskuterte alternativet til regjeringens forslag er å inkludere lønnskostnadene i den eksisterende kompensasjonsordningen for faste kostnader. Dette innebærer at vi subsidierer lønnsutgiftene til alle bedrifter med et visst omsetningsfall, uavhengig om de har permitterte ansatte eller ikke. Her er det mange fordeler. Det kan motvirke mange nye permitteringer nå i de kommende ukene. Bedrifter kan, forutsatt at omsetningen fortsetter å holde seg lav, få støtte både til å kalle tilbake permitterte og til å ansette nye, og de insentivutfordringene nevnt over forsvinner.
Men, med ett blir ordningen også mindre rettet mot langvarig ledighet. Fordelen med den vedtatte ordningen er at er veldig målrettet mot å få sysselsettingen av langtidspermitterte opp: Skal du ha penger ut av denne ordningen må du faktisk kalle permitterte tilbake.
Dermed blir det å inkludere lønnskostnadene i kompensasjonsordningen for faste kostnader også dyrt. Data fra brønnøysundregistrene viser at nesten 80 000 personer var registrert ansatt i bedriftene som fikk støtte gjennom den eksisterende kompensasjonsordningen for faste kostnader ved slutten av 2020. Til tross for at mange av disse er permittert betyr dette at lønnskostnadene i disse bedriftene er betydelig høyere enn de faste kostnadene de nå får delvis kompensasjon for, og at månedskostnaden ved ordningen (på rundt 500 millioner kroner ved slutten av året, men langt høyere i måneder med strengere smittevern) vil kunne bli flerdoblet dersom lønnskostnader skal kompenseres for på samme måte som faste kostnader.
Mon tro om ikke det er bedre ressursbruk å supplere den vedtatte lønnsstøtteordningen, anslått til å koste ca 340 millioner i måneden, med en ordning som også favner ordinært langtidsledige. Så kan vi lindre konsekvensene for de arbeidstakerne som rammes av nye permitteringer i ukene som kommer, gjennom at de gis en lengre periode med full lønn etter permittering enn de ti dagene som gjelder i dag.
Er det mulig å la “pengene følge brukeren”?
Et bedre supplement til den vedtatte ordningen, som vil hjelpe både langtidspermitterte og langtidsledige tilbake i jobb, er å gi subsidier til bedrifter som ansetter eller tilbakekaller langtidsledige eller -permitterte, uavhengig av hvilken bedrift dette er, som en form for midlertidig lønnstilskudd. Da begrenses pengebruken til situasjoner der langtids-arbeidssøkende kommer i aktivitet, men pengene blir ikke nødvendigvis en premie til den bedriften som permitterte dem i utgangspunktet. En slik ordning vil innebære at penger delvis går til bedrifter som strengt tatt ikke trenger dem, men det bidrar i alle fall til at personer som har stått lenge uten jobb, både permitterte og ledige, kommer i aktivitet raskere.
Den største utfordringen i arbeidsmarkedet nå er at folk har gått ledige for lenge. Dette fører til at ferdigheter forringes og pågangsmot forvitrer. Derfor trenger vi ordninger som får de langtidsledige i aktivitet. Den vedtatte ordningen sørger for de langtidspermitterte, men ikke de ordinært ledige. Det bør vi gjøre noe med i neste runde.