Fredag la finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) frem Perspektivmeldingen 2024. Her drøftes viktige og langsiktige utfordringer for norsk økonomi, som kamp om arbeidskraft, behov for omstilling og fortsatt god fordeling.
Perspektivmeldingen er Finansdepartementets langtidsvarsel for norsk økonomi. I stortingsmeldingen beskrives hvilke trender og utfordringer som vil prege norsk økonomi og statsfinanser de neste 40 årene, og hvordan vi bør forberede oss på å møte dem. Dette er ett av de aller viktigste politiske dokumentene Stortinget skal behandle i høst.
– Mangelen på arbeidskraft blir hovedutfordringen fremover
– Den arbeidskraften vi har, må brukes der hvor det er størst behov. I tiårene framover vil arbeidslivet vårt utsettes for en rekke krevende omstillinger. Teknologiske endringer, klimaomstilling og næringsomstillinger gir nye og endrede kompetansekrav og økt behov for at arbeidstakere lærer nye ting, flytter på seg og utfører andre oppgaver, påpeker YS-lederen.
– Aldringen krymper størrelsen på befolkningen i arbeidsdyktig alder i forhold til befolkningen i pensjonsalder, samtidig som oppgavene i de offentlige helse- og omsorgstjenestene vokser. Det vil gi en stor og voksende mangel på arbeidskraft, som vil forsterkes dersom omstillingene vi står overfor håndteres på en dårlig måte slik at det skaper økt utenforskap.
Skjæggerud viser til at mangel på arbeidskraft innebærer at det er enda viktigere enn før at vi tar godt vare på arbeidstakerne. Den arbeidskraften vi har, må brukes der hvor det er størst behov for den.
– Dette må ligge til grunn for utforming av politikken på alle områder. Vi må snu tankegangen fra å tenke på hvordan arbeidsplasser skal skapes, til hvordan arbeidskraft kan spares. Disse store utfordringene krever aktive satsinger og at man unngår å gjøre vondt verre ved lettvinte, men fristende grep, sier han og viser til YS ti arbeidspolitiske bud for å møte en knapp tilgang på arbeidskraft:
1. Ikke bygg ned velferdsstaten
Velferdstjenestene er avgjørende for høy deltakelse i yrkeslivet. For eksempel har utbygging av barnehager og eldreomsorg i offentlig regi gjort det mulig for kvinner å delta i yrkeslivet. Aldringen av befolkningen gir et stort og økende behov for helse- og omsorgstjenester. Samtidig vil omfanget av familieomsorg – ulønnet omsorgsarbeid for syke og pleietrengende ektefeller, foreldre eller andre familiemedlemmer – bli mindre når flere skal mobiliseres inn i arbeid. Ett av svarene som ofte presenteres for å løse det voksende omsorgsbehovet er at eldre skal bo lengre hjemme. Det kan fungere for noen, men vil i andre tilfeller kreve en større innsats av de pårørende for at det skal være mulig. Gode og velfungerende offentlige helse- og omsorgstjenester er derfor en forutsetning for enda høyere yrkesdeltakelse i befolkningen, særlig blant kvinner. Voksende finansieringsutfordringer i offentlig sektor må ikke møtes med kutt i viktige velferdstjenester.
2. Bevar arbeidslinja
Et godt sosialt sikkerhetsnett gjør at arbeidstakere kan ta sjanser og søke nye muligheter. Slik bidrar trygghet for inntekt til et fleksibelt arbeidsmarked med høy omstillingsevne og produktivitet. Arbeidslinja må bestå av sosial trygghet, arbeidsorienterte velferdsordninger og et inkluderende arbeidsliv. Omlegginger av velferdsytelser som gjør det vanskeligere å stå uten jobb, er ikke å ta vare på arbeidslinja.
3. Ikke svekk vernet av arbeidstaker
Knapphet på arbeidskraft gjør at vi trenger kvalitetsarbeidsplasser der arbeidstakerne evner å stå i jobb til pensjonsalder, og ikke slites ut på grunn av dårlig arbeidsmiljø og belastninger. Et beskyttende og helsefremmende arbeidsmiljø vil også være gunstig for å redusere antallet som ikke ser seg i stand til å jobbe fulltid. Overgang fra deltid til heltid kan mobilisere mye arbeidskraft.
4. Bygg på partssamarbeidet
Trepartssamarbeidet og det forebyggende arbeidsmiljøarbeidet i virksomhetene må fortsette. En stor andel av det totale sykefraværet er relatert til arbeidet, og derfor er det nødvendig å forsterke det systematiske partssamarbeidet på alle nivåer. Et godt partssamarbeid bør tas i bruk også på andre områder, slik som integrering og inkludering.
5. Sats på omstilling og kompetanse
Mange voksne har behov for mer kompetanse i møte med omstillinger, og en del av de sysselsatte mangler formelle kvalifikasjoner i den jobben de har. Økt yrkesdeltakelse framover fordrer satsing på kompetanse gjennom blant annet etter- og videreutdanning og et fleksibelt utdanningssystem som svarer på arbeidslivets behov.
6. Finn ut hva som virker i arbeidsmarkedspolitikken, og bruk det
En god arbeidsmarkedspolitikk handler først og fremst om god og tilstrekkelig oppfølging av den enkelte. NAV må ha nok ressurser og en kunnskapsbasert tiltaksportefølje. Der man ikke har god nok kunnskap om hva som virker, må det settes i gang forsøk med sikte på finne fram til sikrere kunnskap. Tiltak som ikke virker, må avvikles.
7. Reformer der det er nødvendig
Pensjonsreformen har bidratt til å gjøre velferdssystemet vårt mer bærekraftig, og vil fortsatt bidra til lengre yrkesliv og mer robuste statsfinanser framover. Men reformaktiviteten må ikke stoppe opp. Blant annet må sysselsettingsutvalgets forslag om forskjøvet arbeidsgiverperiode i sykepengeordningen og forsøk med arbeidsorientert uføretrygd tas opp fra skuffen.
8. Ikke sløs med dyrebart helsepersonell
Framover har vi ikke lenger råd til å bruke helsepersonell til annet enn det de er eksperter på. Gjennom oppgavedeling nedenfra kan man sørge for at leger, sykepleiere, helsefagarbeidere og annet helsepersonell får jobbe mest mulig effektivt. Helsepersonellkommisjonens anbefalinger må følges opp med konkrete tiltak. Innleie er en kortsiktig løsning for den enkelte kommune og det enkelte sykehus, men skaper ikke flere hender eller hoder. Også i helsetjenestene må bemanningsbehovet dekkes med direkte ansettelse.
9. Alle politikkområder må legge til rette for god bruk av arbeidskraften
Konsekvensene for tilgangen på arbeidskraft må vurderes på alle politikkområder. Nye bemanningsnormer bør ikke innføres dersom de ikke er realistiske. Næringspolitiske tiltak som har som mål å “skape arbeidsplasser” vil kunne føre til at enkelte bransjer og bedrifter legger beslag på arbeidskraft som heller burde vært brukt et annet sted. Offentlige støttetiltak i kriser og nedgangstider må innrettes mot omstilling, og ikke nødvendigvis med sikte på å bevare sysselsetting i eksisterende bransjer og bedrifter.
10. Ikke innfør ny teknologi ukritisk
Knapphet på arbeidskraft vil tvinge fram mer bruk av teknologi, som for eksempel kunstig intelligens. Slik teknologi er en ressurs som må benyttes godt, uten å skape utrygghet og dårlige arbeidsforhold for arbeidstakere. Det må legges opp til et partssamarbeid rundt bruken av digitalisering og kunstig intelligens i arbeidslivet. Historisk har vi sett at rask implementering av ny teknologi i mange tilfeller har ført til at arbeidstakere har blitt presset ut av arbeidslivet, i stedet for å få opplæring slik at de kan ta den nye teknologien i bruk. Dette vil ikke være bærekraftig når tilgangen på arbeidskraft framover blir knappere. Arbeidsgivere må sørge for at arbeidstakerne settes i stand til å utføre jobben sin med nye verktøy, eller slik at de kan utføre andre oppgaver.