Privat tjenestepensjon

Helt fram til 2006 var det opp til arbeidsgiver i privat sektor å bestemme om det skulle etableres tjenestepensjonsordning. Da ble ny lov om Obligatorisk Tjenestepensjon vedtatt.

Den slår fast at alle arbeidsgivere må tilby en pensjonsordning med visse minstekrav. Minimum to prosent og maksimum syv prosent av de ansattes lønn skal spares til pensjon.

Tre ulike lover for pensjon i privat sektor

• Foretakspensjonsloven
• Innskuddspensjonsloven
• Tjenestepensjonsloven

Arbeidsgiver velger hvilken type pensjonsordning de vil etablere for sine ansatte.

Foretakspensjonsloven

Foretakspensjonsloven regulerer de ytelsesbaserte tjenestepensjonsordningene. Det vil si ordninger som lover den ansatte en viss ytelse ved fylte 67 år. Det har vært vanlig å avtale 66 prosent av lønna man har når man slutter, men det finnes ordninger på både 70 og 60 prosent.

Det er en rekke forutsetninger for at man skulle få denne ytelsen, bl.a. at man har arbeidet og vært tilsluttet ordningen i 30 år. Før 2000 var dette den eneste typen tjenestepensjon i privat sektor.

Slike ordninger har en del svakheter, sett fra arbeidsgivers ståsted: De er dyre. De har uforutsigbare utgifter for arbeidsgiver. Og fremtidige kostnader skal balanseføres. Dette gjorde at mange virksomheter fjernet ordningene på 90-tallet.

I 2011 ble ny folketrygd vedtatt. Den er dårlig tilpasset disse ordningene og enda flere arbeidsgivere fjernet dem. Få virksomheter har slike ordninger i dag. De var gode for arbeidstakerne, fordi de garanterte en god, livsvarig pensjon.

Ytelsespensjonsordninger er ikke full tilpasset ny folketrygd, men det er åpnet for å ta ut pensjon fra 62-75 år, slik det er i folketrygden og andre ordninger. Størrelsen på den årlige pensjonen blir da justert.

Innskuddspensjonsloven

Innskuddspensjonsloven kom i 2000. I denne ordningen pålegges virksomhetene å spare en sum til pensjon, tilsvarende en viss andel av lønna.

Sparesatsen skal være mellom to og syv prosent av lønn opp til 7,1G (G = grunnbeløpet i folketrygden. Dette justeres 1. mai hvert år, i takt med gjennomsnittlig lønnsvekst. I 2025 var 1G ca. 130 000 kroner). For lønn mellom 7,1G og 12G kan man spare ytterligere 18,1 prosent av lønna.

Ordningene er enkle. Det spares opp penger, som så investeres. Den enkelte kan i stor grad bestemme hvor pengene skal investeres. Avkastningen går inn på sparekontoen. Det er også åpnet for at den enkelte kan flytte pensjonspengene til en egen konto hos den pensjonsleverandør man selv ønsker.

YS Pensjon

Noen av YS-forbundene etablerte YS Pensjon. Det ble forhandlet frem en avtale med en pensjonsleverandør som sikrer lave forvaltningskostnader for våre medlemmer.

Medlemmer kan flytte sine pensjonskontoer fra arbeidsgivers leverandør og inn på YS Pensjon. Mange vil spare forvaltningskostnader ved å gjøre det.

Innskuddspensjonsordninger kan gi gode ytelser

Svakheten er at de ikke er livsvarige. Pensjonisten kan selv velge hvor mange år man ønsker å «spre» pensjonen utover, men man kan ikke ta ut pensjon over mindre enn ti år og den kan ikke slutte utbetaling før fylte 77 år. Dersom man tar ut pensjon fra 62 år, må man altså ta den over minst 15 år.

Dersom man dør før alle pengene er utbetalt, blir gjenværende midler arv.

Tjenestepensjonsloven

I 2013 ble tjenestepensjonsloven vedtatt. Den har noen elementer fra innskuddspensjon og litt fra ytelsespensjon. I ordningen spares det fra to til syv prosent av lønn opp til 7,1G og opptil 18,1 prosent v lønn mellom 7,1 og 12G.

I motsetning til innskuddspensjon utbetales det som hovedregel livsvarig pensjon. Dersom man dør før de oppsparte midlene er utbetalt, tilfaller pengene pensjonsfellesskapet og brukes til å finansiere pensjon til de som lever lenger enn forventet.