YS-analyse: Irankrigens konsekvenser for norsk arbeidsliv

Lørdag 26. februar startet USA og Israels angrep mot Iran. Den militære operasjonen, som fikk navnet «Epic Fury», kom ikke helt overraskende. I flere måneder hadde det pågått samtaler. Mange hadde et håp om at forhandlet løsning ville komme. I stedet startet USA og Israel et voldsomt luftangrep på Iran.

Nå har krigen vart i snart to måneder og konsekvensene så langt er tydelige: Dette er en katastrofal krig, med kun negative konsekvenser for alle, også oss her i Norge.

President Donald Trump og hans rådgivere hadde flere mål for krigen. Så langt har de ikke oppnådd ett eneste ett av dem.

Prestestyret i Iran har strammet grepet om sivilbefolkningen

Hovedmålet om regimeendring i Iran synes lenger unna enn på lenge.

Lite tyder på at regimet kollapser, til tross for at Irans øverste leder, Ayatollah Ali Khamenei ble drept tidlig i krigen og at om lag 50 toppledere innenfor den iranske revolusjonsgarden, etterretnings-organisasjonene og andre høytstående militære sjefer også er tatt av dage.

I stedet ledes Iran nå av Ali Khameneis sønn, Mojtaba Khamenei. Han regnes som en religiøs og politisk ekstremist. Gjennom krigen har det grusomme prestestyret trolig festet grepet om befolkningen enda hardere.

Irans atomprogram er ikke avviklet

Heller ikke amerikanernes mål om å ødelegge Irans atomprogram ser ut til å ha lykkes. Riktignok hevder Trump at Iran har gått godt med på å avslutte atomprogrammet, men så langt har vi bare hans ord for det. Erfaringene viser at Trump ikke er en mann å stole på.

Iran har fortsatt både uran, installasjoner for fremstilling av atomvåpen og regime-lojale ingeniører og andre fagfolk, som gjør at landet trolig kan fortsette arbeidet med å utvikle sin atomindustri, herunder atomvåpen.

Verken Israel eller USA har så langt oppnådd noen av sine hovedmålsettinger i krigen.

Programmet er trolig satt tilbake noen år grunnet bombingen av ulike installasjoner, som Fordow urananrikningsanlegg, Natanz kjernekraftanlegg og Isfahan kjernekraftteknologisenter. Alle disse ble bombet i 2025.

Det er uklart om de militære angrepene i 2026 har gjort ytterligere skade.

Irans militære styrke er trolig er større enn antatt

Målet om å ødelegge Irans konvensjonelle militære styrker, slik at de ikke lenger utgjør en risiko for Israel og andre land i regionen, er ei heller nådd. Tvert om har krigen så langt vist at Irans styrker trolig er større enn først antatt.

Samtidig har krigen avslørt svakheter i det israelske rakettskjoldet. 25 israelere er drept og over 7 000 skadet av iranske raketter og droner.

Iran har ikke vært i direkte militær konflikt siden 90-tallet og har siden da bygd opp en enorm militær slagkraft. Ikke minst raketter og deres fryktede droner, som også russerne bruker i Ukraina.

Hvor mye som er intakt av det iranske militæret er usikkert. Før Operasjon “Epic Fury” anslo analytikere at Iran hadde 3 000 ballistiske missiler og titusenvis av angrepsdroner. De konkluderte også med at Iran hadde en betydelig produksjonskapasitet for å øke sine lagre.

I løpet av de første seks ukene av den nåværende konflikten brukte Iran minst 650 missiler på å angripe Israel og hundrevis av andre mål i regionen. USA har lagt stor vekt på å angripe missilproduksjons- og lagringsanlegg, men det er vanskelig å slå fast hvor mange missiler og droner det iranske militæret fortsatt kan ha.

Lite tyder på at hverken Hamas eller Hizbollah er knekt

Et annet viktig mål for USA, og særlig Israel, var å stoppe Irans støtte til militante grupper som Hamas på Gaza og Hizbollah i Libanon.

Her har nok angrepene mot Iran hatt en viss effekt, ved at det iranske lederskapet har hendene fulle med å forsvare seg selv. Dermed har de mindre ressurser tilgjengelig for sine proxy-styrker rundt om i regionen. Lite tyder på at verken Hamas eller Hizbollah er knekt, til tross for at Israel også angriper Libanon med full styrke.

Både privatpersoner og næringslivet må forberede seg på høye drivstoffpriser i lang tid fremover.

Israelernes bombing av Libanon har så langt kostet mer enn 2000 mennesker livet, mens drøyt 7000 er skadd.

Konklusjonen er derfor at verken Israel eller USA så langt har oppnådd noen av sine hovedmålsettinger i krigen. Det de derimot har oppnådd, er å skape så mye ødeleggelse og kaos at konsekvensene slår ut i nesten hvert eneste land i verden, også her hjemme i Norge.

Krigen har dramatiske konsekvenser for alle – også Norge

Krigen har ført til at båttrafikken gjennom Hormuzstredet har blitt svært begrenset. Gjennom stredet, som på det smaleste måler i underkant av fem mil, fraktes en femtedel av verdens olje og gass.

Debatten om økte drivstoffpriser er godt kjent. Pumpeprisene i Norge var oppe imot 30 kroner literen, og like før påske tvang Stortingsflertallet regjeringen til å senke en rekke drivstoffavgifter. Bensinavgiften ble kuttet med 4,41 kroner og dieselavgiften med 2,85 kroner per liter fra 1. april. Samtidig ble CO₂-avgiften på mineralolje til fiske satt til null. Avgiftskuttene fører til et tap av avgiftsinntekter til staten på ca. 6,7 milliarder kroner.

Dette vil trolig bare gi en midlertidig effekt. Både privatpersoner og næringslivet må forberede seg på høye drivstoffpriser i lang tid fremover.

Det er ikke bare olje- og gasstilgangen som påvirkes. Nesten halvparten av verdens eksport av svovel kommer fra Gulf-området, ettersom det er et biprodukt fra olje- og gassraffinering. Svovel brukes til alt fra produksjon av gjødsel, kjemikalier, kobber og databrikker. Helium produseres i Qatar og brukes til kjøling i chipfabrikker. Eksemplene er enda flere på at krigen rammer svært bredt.

Flere norske virksomheter merker nå konsekvensene av krigen

Den norske gjødselprodusenten Yara varsler store utfordringer for produksjonen av kunstgjødsel, som er avhengig av både svovel og store menger energi. Dette er tøft for norske bønder, men kan også føre til sultkatastrofer andre steder på kloden.

Teknologibedrifter er ett annet eksempel. De presses nå av både høye energipriser, men også mangel på svovelsyre og helium.

Norge tjener mer penger med økte priser på olje og gass

Det «positive» er at vi i Norge tjener mer penger på økt olje- og gasspriser.

Høyere energipriser gir økte inntekter til Norge som eksportør av olje og gass. Anslag fra blant annet Nordea indikerer at Norge kan ha merinntekter i størrelsesorden 1–1,5 milliarder kroner per dag som følge av prisøkningen.

Disse anslagene bygger på både olje- og gassmarkedet. Oljeprisen har i perioder økt fra rundt 70 til nær 100 dollar per fat, mens europeiske gasspriser (TTF) har steget betydelig målt i euro per MWh.

NHO hevder at åtte av ti bedrifter er negativt påvirket av krigen.

Samtidig svekkes norsk økonomi på andre områder. Norge er en liten, åpen økonomi, med høy importandel. Økte priser på energi, frakt og innsatsfaktorer gir høyere kostnader for både husholdninger og næringsliv. For industrien, som allerede opererer i et høykostland, kan dette svekke konkurranseevnen.

I tillegg skaper krigen en enorm usikkerhet i markedene. NHO hevder at åtte av ti bedrifter er negativt påvirket av krigen og at en av fire vurderer å avbryte investeringer på grunn av usikkerheten som nå preger verdensøkonomien.

Krigen har ført til trans-atlantisk mistillit og splid i NATO

En annen konsekvens er at den transatlantiske mistilliten og spliden innad i NATO er forsterket som følge av krigen.

President Trump er svært misfornøyd med at mange av de europeiske NATO-allierte i liten grad har støttet USAs krig. Nå som krigen går tregt, og amerikanerne ikke oppnår de resultater man ønsker, forsterkes Trumps sinne mot Europa. For oss i Norge betyr dette at vi i større rad må ta ansvar for egen sikkerhet. Det medfører økte forsvarsutgifter og mindre penger til andre formål.

De sikkerhetspolitiske konsekvenser av krigen i Iran slår også inn i Ukraina-krigen. Samtalene om fred i Ukraina har stoppet opp, samtidig som Russland tjener gode penger på de økte olje- og gassprisene. Igjen betyr dette mye for Norge, som bruker enorme ressurser på å støtte den ukrainske siden og samtidig tar imot mange ukrainske flyktninger.

Vi må ikke glemme den økte terrortrusselen. Iran har mange ekstreme støttespillere – både enkeltpersoner og organisasjoner som i sitt hat mot Israel og USA kan slå til mot alt som oppfattes som vestlig.

Ifølge mange etterretningseksperter er det ikke lengre et spørsmål om, men når og hvor en større terrorhendelse med utspring i Iran-krigen vil ramme. I tillegg har Iran trolig selv ressurser til å ramme vestlige land med cyberangrep og andre former for sabotasje.

Tre viktige veivalg for å dempe krisen

Iran-krigen bidrar til økt ustabilitet i en verden som var svært urolig fra før. Selv om det ikke er noen krise i Norge enda, bør vi sette i gang flere tiltak for å motvirke de negative konsekvensene av Iran-krigen.

For det første må vi være forberedt på økt prisstigning. Mange av oss kan klare noe økte priser, men mange av oss vil også slite. Hvis prognosene om flere renteøkninger fra Norges Bank slår til, vil det bli enda tøffere. Derfor bør regjeringen og stortinget være forberedt på å gi ekstraordinær støtte til de som trenger det mest. Tiltak som å senke drivstoffpriser for alle er ikke treffsikre nok. I stedet må vi finne det som gir de som trenger det mest det meste av støtten.

Trepartssamarbeidet har båret Norge gjennom kriser tidligere. Nå kan det bli aktuelt igjen.

For det andre bør regjeringen forberede fokuserte krisepakker til den delen av næringslivet som er utsatt. Det meste av norsk næringsliv går svært godt og har klart seg bra gjennom de turbulente årene vi har bak oss. Men samtidig sliter enkelte næringer. Bygg og anlegg er ett eksempel. De høye rentekostnadene er også en stor utfordring for mange kommuner, som er viktige arbeidsgivere. Myndighetene bør kontinuerlig vurdere støttepakker til de deler av næringslivet og kommuner som vil slite fremover, og særlig utforme pakker som sikrer fortsatt høy sysselsetting.

Og avslutningsvis bør hele Stortinget vise ansvarlighet. Ansvarlighet i både den økonomiske poltikken og sikkerhetspolitikken. Dette er ikke tiden for eksperimenter og unødvendig politisk kjekling.

I dette bildet bør trepartssamarbeidet være et viktig forbilde. Skal vi klare de krisene som ligger foran oss, bør aktørene i det norske trepartssamarbeidet, myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere, vise ansvarlighet og samarbeide.

Trepartssamarbeidet har båret Norge gjennom kriser tidligere. Nå kan det bli aktuelt igjen.