Ansatte roper varsko om manglende ressurser i fengslene

Før sommeren besøkte YS-leder Hans-Erik Skjæggerud Romerike Fengsel, avdeling Ullersmo. Her soner de som sitter på lange dommer for alvorlig kriminalitet. Ullersmo er et såkalt høyrisikofengsel.

YS-lederen traff både ansatte og innsatte. De forteller samme historie om hvordan mangelen på ressurser fører til oppbevaring fremfor rehabilitering.

– Norge var en gang suksesshistorien på rehabilitering, et eksempel for andre land som ønsket en mer menneskelig kriminalomsorg. Nå er det snart ingen vei utenom “warehousing” i fengsler med høy sikkerhet: Oppbevaring av mennesker uten fokus på rehabilitering, der alt handler om å holde kostnadene nede og all kontakt med de ansatte blir digital, forteller Thomas Kahn, tillitsvalgt for Kriminalomsorgens Yrkesforbund og ansatt ved Romerike fengsel.

– I stedet for rehabilitering og reintegrering i samfunnet produseres farlige mennesker og mer kriminalitet, advarer han.

Marius (38) soner seks år for alvorlig narkotikakriminalitet. Dette er hans første dom. Han er sterkt motivert for et liv uten nye lovbrudd, deltar i “Way Back” og skal jobbe som erfaringskonsulent når han kommer ut.

– Jeg skal reise rundt på skoler og fortelle. Hvis jeg klarer å redde bare en eneste ungdom fra et liv som kriminell er det verdt innsatsen, sier han.

Men når man er innelåst på cella nesten hele døgnet blir det vanskelig å forberede seg til et normalt liv etter endt soning. Samfunnet taper forebygging av ny kriminalitet og de innsatte muligheten til rehabilitering.

– Du sitter på cella i nesten 24 timer, kommer bare ut til frokost og lunsj. Treningen er det første de avlyser, så er det luftinga, forteller “Wakas” (32). Også han soner en lengre dom for narkotikakriminalitet.

– Det går så langt at du slutter å bry deg. Det sliter på psyken, du går inn i en mørk sti. Du sitter fast her, og så det skjer ingenting når du kommer ut, frykter han.

Stadig færre ansatte holder ut i førstelinja i kriminalomsorgen, ifølge Kriminalomsorgens Yrkesforbund (YS). Den norske modellen for kriminalomsorg er bemanningskrevende, men i dagens situasjon er ikke den bemanningen tilgjengelig. Det mangler folk og fengslene sliter med å rekruttere.

– Dette er resultatet av langvarig neglisjering av de ansattes behov for trygghet, dårligere arbeidstidsordninger, dårligere pensjonsordninger og en lønn som ikke står i stil til risikoen de ansatte møter hver dag, sier Thomas Kahn.

Mangelen på ansatte blir en belastning for de som er på jobb, fordi det gir lengre vakter og fører til sykemeldinger. Det blir tøffere å være på jobb.

– For å jobbe i fengsel må du være fokusert, gjennom hele dagen, påpeker Kahn.

– Skal man lykkes med en modell som ivaretar rehabilitering og trygg tilbakeføring til samfunnet, fremfor amerikansk “warehousing” må man lykkes med å rekruttere til yrket. En lønn som oppleves som anerkjennende for den innsatsen som kreves, samt trygghet for de ansatte må på plass. Alternativet er både dyrere og farligere for samfunnet, poengterer han.

– Rehabilitering har en pris norske politikere ikke ser ut til å ville betale. Kanskje fordi kriminalomsorg ikke vinner stortingsvalg? Situasjonen, slik jeg fikk den beskrevet av både innsatte og ansatte på Ullersmo, viser at det er ubalanse mellom samfunnsoppdraget og de faktiske kostnadene for å gjennomføre samfunnsoppdraget, sier YS-leder Hans-Erik Skjæggerud.

– Det er klart vi kan ha en kriminalomsorg uten humanistiske verdier, med mer isolasjon og strengere soningsforhold. De kortsiktige gevinstene er lavere bemanningsbehov og generelt billigere kriminalomsorg. På lang sikt vil de samfunnsmessige kostnadene øke, med sykere innsatte og gjentagende kriminalitet. Dette er et valg politikerne må være ærlige på. Jeg registrerer at de populistiske utspillene rundt kriminalomsorgen øker i takt med utfordringene, konkluderer han.

– Parallelt med strammere budsjetter og lavere bemanning har mange av de kontrolltiltakene kriminalomsorgen er avhengig av falt bort. Resultatet er at flere slutter, samtidig som kriminalomsorgen opererer med stadig økt risiko, forteller Kahn.

– Kriminalomsorgen må prioritere de få ressursene vi har. Dette vil trolig medføre at innsatte som skal forbli innsatte, vil bli nedprioritert og dermed sone under strengere soningsforhold. Dette vil igjen medføre at de blir høyrisikofanger, for seg selv, andre innsatte og ansatte, sier han.