Frem til da hadde norsk økonomisk politikk vært preget av sterk underliggende konsensus. Endringer ble drevet av ytre faktorer og møtt med ny konsensus. Det var en næringspolitikk som var svært aktiv. Det var billig skatt, billig kraft og billig kreditt til enkelte næringer. Konsesjoner ble delt ut målbevisst.

– Det var fire land i Europa som hadde et sterkt regulert kredittmarked. Norge sto her sammen med militærdiktaturene Spania, Portugal og Hellas. Det sterkt regulerte kredittmarkedet gjorde at politikerne hadde stor makt over næringslivet. Det krevdes et sterkt politisk sentrum for å gjennomføre denne politikken, sa Lie, da han innledet under årets YS-konferanse. Lie er sosialøkonom og historiker ved Universitetet i Oslo.

Store politiske endringer

70-tallet var også årtiet der flere større internasjonale trender slo inn over Norge. Oljepengene begynte å flyte og politikerne fikk et større økonomisk handlingsrom. Samtidig kom ungdomsopprøret, som slo hardt ned på de etablerte kollektive bevegelsene. Ungdommene var i mye større grad individuelt orienterte. I tillegg kom kvinnekampen, som førte norske kvinner inn i arbeidslivet. De krevde sin plass i etablerte strukturer.

– EU-valget i 1972 var kanskje den fremste indikatoren på at folket og politikerne så ulikt på tingenes tilstand. De største politiske partiene, presse og fagorganisasjoner var alle for medlemskap. Allikevel stemte folket nei, forteller Lie.

Bruke penger

I begynnelsen av 70-tallet slet mange bransjer. Politikernes løsninger var å pøse penger over næringer og enkeltbedrifter, uten å tenke på kostnadene og om de egentlig var konkurransedyktige. I tillegg kom en rekke dyre reformer, arbeidsmiljøloven, med sykelønn og sikkerhet og miljø. Det kom også en rekke andre tiltak, drevet av et sterkt Storting og en visshet om at man hadde mye penger.

– Den tradisjonelle måten å diskutere utgifter ble satt ut av spill, sier Lie.

Dette toppet seg i 1977 med en sterk ekspansjon i offentlig pengebruk og kraftige lønnsøkninger. Resultatet ble at industrien havnet i en situasjon der man ikke lenger var konkurransedyktig.

Og da kom det som måtte komme. De siste par årene på 70-tallet ble preget av innstramminger. Dette fortsatte inn i 80-tallet. Da ble det også en sterk deregulering og liberalisering.

Åpningstider ble oppmyket, NRK-monopolet falt, boligmarkedet ble deregulert og kredittmarkedet ble sluppet fritt. Samtidig hadde vi et skattesystem som ga sterke incentiver til å låne mye, særlig for dem som hadde høye inntekter. Det ga en kraftig utlånsboom og en sterk økning i investeringer og konsum. Det hele fikk et boblepreg.

– Innstrammingene og liberaliseringen skjedde i like stor grad med sosialistisk som borgerlig regjering. Man sluttet også med devaluering som et verktøy når man havnet i vanskeligheter. Isteden skulle pengepolitikken styres ut fra et mål om fast kronekurs. Dette mandatet ble gitt til sentralbanken. Skattefordelene med lån ble kraftig redusert. Det ga en bråstopp med konkurser og høy arbeidsledighet. Og på begynnelsen av 90-tallet fikk norske banker store problemer, der banksystemet hadde et stort sammenbrudd i perioden 91-93, forteller Lie.

Lang oppgang

Siden begynnelsen av 90-tallet har Norge i bunn og grunn hatt en lang, sammenhengene økonomisk oppgang. Det har vært store næringsmessige endringer, men disse har gått ganske smertefritt for seg. Mye industri er forsvunnet, men en sterk oppbygging av oljeindustri og da særlig leverandørindustrien har holdt arbeidsledigheten nede.

– Bankkrisen på begynnelsen av 90-tallet er den siste krisen som har slått ordentlig hardt mot Norge. Mens resten av verden har hatt kriser med stor ledighet og økonomisk nedgang har vi klart oss godt. Det kan ha gitt oss en noe feilaktig oppfatning av hvordan økonomi fungerer, sier Lie, som allikevel vil peke på hvor godt de tradisjonelle industrisamfunnene har håndtert omstillingen som tross alt har vært kraftig.

– Det har vært en oppløftende god omstillingsevne. Vi ser at når noe forsvinner så vokser noe annet frem, sier Lie, og påpeker at det ikke bare er i industri endringene har vært store.

– Også andre bransjer har hatt enorme endringer. Se på finans. Der er de ansattes hverdag en helt annen i dag enn for bare få år siden, sier Lie.

I takt med at Norge har gått bra har også lønnsnivået gått i været. Vi er langt over sammenlignbare land.

– Oljeinntektene har vært mye høyere enn det vi har forventet. Det har drevet norsk økonomi. Men i Norge har vi hatt godt rom for vekst i offentlige utgifter og lønninger, samtidig som inflasjonen og rentene har vært lave. Det siste i stor grad på grunn av internasjonale forhold og et gunstig bytteforhold med utlandet, sier Lie.

Ny situasjon

Professoren er klar på at vi nå står foran en ny sitasjon, der vi igjen er nødt til å omstille oss.

– Den økonomiske politikken frem til i dag har i all hovedsak vært vellykket. Vi har fått en opptur fordelt på mange. Men nå trenger vi en omstilling andre veien. Oppturen kan ikke fortsette like sterkt. Men her tror jeg vi får se styrken i konsensusorienteringen, og at vi kommer helskinnet gjennom dette også. Jeg tror det går å se optimistisk på fremtiden, sier Lie.

Det var lite snakk om robotisering da Rolf Røtnes fra Samfunnsøkonomisk analyse, Simen Markussen fra Frischsenteret og Steffen Sutorius fra Difi diskuterte fremtidens kompetansebehov på YS-konferansen i oktober.

I stedet ble den teknologiske utviklingen sett med befolknings- og sysselsettingsutviklingen i sentrum. Utviklingstendensene vi vet om i dag vil påvirke produktiviteten og vår evne til å møte behovene som kommer.

Kompetanse favoriseres

– Vi tror det kommer til å bli stadig vanskeligere for menneskene med lav utdannelse til å finne seg jobb. Den norske modellen favoriserer kompetanse, sa Rolf Røtnes.

– Det ser helt annerledes ut for de med høy eller mellomlang utdannelse. Den økte kompleksiteten i samfunnet tilsier at vi trenger høy, akademisk kompetanse. De med høy utdannelse er relativt sett også mer lønnsomme, la han til. Samtidig trakk han også frem at det kommer til å bli et økende behov for arbeidstakere med fagutdanning: – Alle kan ikke være ingeniører, understreket han.

Arbeid til alle?

Simen Markussen snudde perspektivet ved å komme inn på insentivordningene som skal sørge for at så mange som mulig tar del i arbeidslivet. Hans utgangspunkt var den synkende sysselsettingen blant menn i alderen 25 til 54 år som startet på 70-tallet.

– Er den såkalte kvalifiseringslinjen løsningen? På noen områder må det åpenbart gjøres mer. Vi må gjøre mer for å øke etterspørselen etter lavt kvalifisert arbeidskraft, sa han. Markussen trakk også frem sin bekymring for at skillet mellom de som faller utenfor og de som lykkes øker, og at sosial mobilitet blir mer og mer vanskelig.

– Totalt sett faller sysselsettingen. Den faller mest blant de som ikke har noen formell utdannelse. Det å ha svak sosial bakgrunn, ser ut til å være langt mer hemmende enn før, sa Markussen.

Han la også vekt på at for mottakere av ytelser som ikke er helserelaterte som dagpenger og økonomisk sosialhjelp, er det mye å hente rent økonomisk ved å ha redusert arbeidsevne. Dette bidrar til å kamuflere arbeidsledighet som uførhet.

– Vi har et system som i stor grad har betalt folk for å ikke være i jobb, for å si det sleivete, sa han.

Digitalisering og ledelse i staten

Difi jobber mye med ledelseskulturen i staten og Steffen Sutorius fra Difi trakk frem egenskaper som gode samarbeidsevner og evnen til å muligheter på tvers av virksomheter som viktige egenskaper hos ledere i fremtiden.

– Vi er i ferd med å bygge opp en arbeidsgiverstøttefunksjon for å gi støtte til ledere i det offentlige. Det å sette retning, få ting til å skje og å ha gjennomføringskraft, tror vi er viktig, sa Sutorius.

Samtidig har Difi oppgaven med å støtte statlige organer i digitalisering av offentlige tjenester, initiere felles prosjekter og forvalter også flere millioner til medfinansiering av små og mellomstore digitaliseringsprosjekter i staten.

Hva med dagens arbeidstakere?

Dagens arbeidstakere er på mange måter heldige. Vår kompetanse øker som en del av det å være i jobb.

– Det jeg har erfart, er at det er ingenting som er bedre enn å være inne i arbeidslivet og det å ha krevende arbeidsoppgaver, sa Rolf Røtnes.

Han trakk også frem muligheten for å skifte totalkompetansen på et eller annet tidspunkt i karrieren som et velferdsgode. Spørsmålet blir heller hvordan omskolering skal finansieres, av den enkelte eller samfunnet?

Statsministeren viste i sin hilsningstale til at yngre arbeidstakere er opptatt av utviklingsmuligheter og kompetanseutvikling.

Jeg tror de fagforeningene som jobber systematisk og strategisk for å styrke medlemmenes kompetansemuligheter, vil lykkes med å tiltrekke seg medlemmer. Derfor er det viktig at organisasjonene evner å være attraktive for sine medlemmer og forblir representative for sin sektor, sa Solberg.

YS vil ha mer uformell kontakt i partssamarbeidet

YS-leder Jorunn Berlands åpnet YS-konferansen med å utfordre regjeringen til å etablere nye, flere og bedre arenaer for dialog og problemløsning.

– Vi må kunne snu oss raskere når det kreves, også utenfor de formelle skjematiske arenaene, utvalgene, høringsarbeidet og komitebehandlinger i Stortinget, sa Berland blant annet.

I et intervju med YS Media imøtekommer Solberg langt på vei ønsket fra YS-lederen.

Solberg legger vekt på at det er fint å ha uformelle samtaler og at det er viktig å snakke sammen utenfor de formelle rommene, for å få bevegelse i ulike saker.

Kompetanseløft, men med ulike virkemidler

Statsministeren var også opptatt av et nødvendig kompetanseløft i arbeidslivet.
Vi må ha mange ulike tiltak for å møte ulike behov, og vi må bruke ulike virkemidler som passer til hver enkelt sektor, mener hun.

I talen takket statsministeren YS for å ha vist vilje til nytenkning gjennom 40 år.

Hun ga også honnør til YS for å investere i langsiktig kunnskapsoppbygging om norsk arbeidsliv gjennom Arbeidslivsbarometeret.

Statsministeren hyllet de tillitsvalgte

Solberg ga også ros til de mange tillitsvalgte:

Noe av det mest verdifulle i den norske modellen er tillitsvalgtes innsats på arbeidsplassene. Den kunnskapen og innsatsen de tillitsvalgte bringer inn i vårt trepartssamarbeid gjør at vi kan møte utfordringene på en mer treffsikker måte. I dag er tillitsvalgte ofte viktige pådrivere for å få gjennomført forbedringer på arbeidsplassen, påpekte statsministeren.

Les statsministerens tale i sin helhet her.

– Vi er alle blitt sosialdemokrater. Fra Frp til Rødt, fra LO til NHO via UNIO og Spekter samt YS og KS. I praktisk politikk ser alle partene seg tjent med et institusjonalisert rammeverk som stadig endres og tilpasser seg til en virkelighet i konstant forandring, sa Heiret i sitt innlegg under YS-konferansen. Heiret er professor fra Universitetet i Bergen har spesialisert seg på arbeidslivshistorie.

Og det er det institusjonaliserte rammeverket, med et sterkt ønske om konsensus som har løst konflikter gjennom 70 år.

– Det er dermed ikke fritt for konflikter. Men konfliktene håndteres gjennom rammeverket. Og enn så lenge har alle partene sett seg tjent med den måten å løse ting på, sier Heiret, som ser små forskjeller mellom UNIO, LO og YS.

– Alle jobber med kjernen som sikrer arbeidstakernes innflytelse. Samtidig som de bidrar til at samfunnet er rustet til omstilling og stadig sterkere konkurranse. De vil bevare det beste vi har i det norske samfunnet. Nå fremstår de tre organisasjonene som sosialdemokratiske med en holdning om at det lønner seg å jobbe sammen, for kollektive verdier. Her er trepartsmodellen en klar bærebjelke, der tradisjonen for konsensus og samarbeid er videreført både av sosialistiske og borgerlige, sier Jan Heiret.