YS-konferansen 2017: – Kompetanse enda viktigere
Kompetanse blir det største fortrinnet i fremtidens arbeidsmarked. Samtidig må man løse utfordringen med å få de med liten formalkompetanse inn i arbeidslivet.
Det var lite snakk om robotisering da Rolf Røtnes fra Samfunnsøkonomisk analyse, Simen Markussen fra Frischsenteret og Steffen Sutorius fra Difi diskuterte fremtidens kompetansebehov på YS-konferansen i oktober.
I stedet ble den teknologiske utviklingen sett med befolknings- og sysselsettingsutviklingen i sentrum. Utviklingstendensene vi vet om i dag vil påvirke produktiviteten og vår evne til å møte behovene som kommer.
Kompetanse favoriseres
– Vi tror det kommer til å bli stadig vanskeligere for menneskene med lav utdannelse til å finne seg jobb. Den norske modellen favoriserer kompetanse, sa Rolf Røtnes.
– Det ser helt annerledes ut for de med høy eller mellomlang utdannelse. Den økte kompleksiteten i samfunnet tilsier at vi trenger høy, akademisk kompetanse. De med høy utdannelse er relativt sett også mer lønnsomme, la han til. Samtidig trakk han også frem at det kommer til å bli et økende behov for arbeidstakere med fagutdanning: – Alle kan ikke være ingeniører, understreket han.
Arbeid til alle?
Simen Markussen snudde perspektivet ved å komme inn på insentivordningene som skal sørge for at så mange som mulig tar del i arbeidslivet. Hans utgangspunkt var den synkende sysselsettingen blant menn i alderen 25 til 54 år som startet på 70-tallet.
– Er den såkalte kvalifiseringslinjen løsningen? På noen områder må det åpenbart gjøres mer. Vi må gjøre mer for å øke etterspørselen etter lavt kvalifisert arbeidskraft, sa han. Markussen trakk også frem sin bekymring for at skillet mellom de som faller utenfor og de som lykkes øker, og at sosial mobilitet blir mer og mer vanskelig.
– Totalt sett faller sysselsettingen. Den faller mest blant de som ikke har noen formell utdannelse. Det å ha svak sosial bakgrunn, ser ut til å være langt mer hemmende enn før, sa Markussen.
Han la også vekt på at for mottakere av ytelser som ikke er helserelaterte som dagpenger og økonomisk sosialhjelp, er det mye å hente rent økonomisk ved å ha redusert arbeidsevne. Dette bidrar til å kamuflere arbeidsledighet som uførhet.
– Vi har et system som i stor grad har betalt folk for å ikke være i jobb, for å si det sleivete, sa han.
Digitalisering og ledelse i staten
Difi jobber mye med ledelseskulturen i staten og Steffen Sutorius fra Difi trakk frem egenskaper som gode samarbeidsevner og evnen til å muligheter på tvers av virksomheter som viktige egenskaper hos ledere i fremtiden.
– Vi er i ferd med å bygge opp en arbeidsgiverstøttefunksjon for å gi støtte til ledere i det offentlige. Det å sette retning, få ting til å skje og å ha gjennomføringskraft, tror vi er viktig, sa Sutorius.
Samtidig har Difi oppgaven med å støtte statlige organer i digitalisering av offentlige tjenester, initiere felles prosjekter og forvalter også flere millioner til medfinansiering av små og mellomstore digitaliseringsprosjekter i staten.
Hva med dagens arbeidstakere?
Dagens arbeidstakere er på mange måter heldige. Vår kompetanse øker som en del av det å være i jobb.
– Det jeg har erfart, er at det er ingenting som er bedre enn å være inne i arbeidslivet og det å ha krevende arbeidsoppgaver, sa Rolf Røtnes.
Han trakk også frem muligheten for å skifte totalkompetansen på et eller annet tidspunkt i karrieren som et velferdsgode. Spørsmålet blir heller hvordan omskolering skal finansieres, av den enkelte eller samfunnet?
