I dag åpnet hun sin aller siste YS-konferanse, for i morgen holder YS kongress, med blant annet valg på ny YS-leder.

– Verden endrer seg og arbeidslivet endrer seg. Hele tiden. I Norge blir rundt 250 000 jobber borte hvert år, og cirka det samme antallet nye jobber skapes. I gode år litt flere, sa Berland i sin åpningstale.

– Ny teknologi kommer til, og vi blir stadig mer kompetente og mer effektive år for år. Det er slik utvikling er, og det er slik det skal være. Men utvikling er ikke noe som bare skjer. Det er summen av aktive og passive valg vi gjør hele tiden, i stort og i smått, sa hun.

Under årets konferanse spør YS hvilket arbeidsliv vi vil ha: Hvilke valg tar vi, som samfunn og som individer? Det handler om hvilke verdier, strukturer og rettigheter vi ønsker å bevare, og hvordan vi kan ta disse med oss inn i en mer omskiftelig verden. Og det handler om hvilken rolle vi som arbeidstakerorganisasjon, som YS, skal ta politisk og organisatorisk, og hvordan vi skal hjelpe våre tillitsvalgte i sin rolle ute på arbeidsplassene.

– Vi må forstå hvordan hverdagen er for våre medlemmer. Vi må forstå hvordan endringer i samfunnet som digitalisering, skiftende næringsstruktur og internasjonal konkurranse påvirker norske arbeidstakere, sa Berland.

Ingen kø til billettlukene, ingen spente barn foran Løvehuset. Det er rolige høstdager og lavsesong i Dyreparken utenfor Kristiansand. Røverne i Kardemommeby ligger antagelig og sover, mens Kaptein Sabeltann har stukket til smulere farvann.

Godt kamuflert i et hjørne av parken ligger administrasjonsbygget. Her er aktiviteten høy. Sommeren 2019 skal planlegges.

Dyreparken har bare 180 fast ansatte, men over tusen sesongarbeidere – i alderen 15 til 80 år. HR-medarbeider Kristine Warp (30) fikk sin første sommerjobb her 15 år gammel.

– Sesongjobb i Dyreparken gir arbeidstrening og muligheter, sier Warp og forteller at de også rekrutterer fra attføringsbedrifter og integreringsmottaket når de leter etter nye sesongarbeidere.

Dyreparken tror det lønner seg med mangfold

Dyreparken er en av 15 bedrifter som er med i prosjektet «Likestilt Arbeidsliv», som er tildelt YS’ Likestillingspris for 2018.

– Som arbeidsgiver etterstreber vi likestilling og mangfold. Vi verdsetter ulike kulturer og bakgrunner. Ulikhet skaper kreativitet, åpenhet og utvikling – og vi vil fremover. Gjestene våre er ulike. Da må vi som jobber her også være det, sier Warp.

For to år siden møtte bare en av de inviterte fra integreringsmottaket i Kristiansand opp til intervju.

– Han fikk jobb, og med gode referanser ble det fast arbeid et annet sted da sommeren var over, forteller Warp.

Ryktet gikk på mottaket, og året etter var interessen en helt annen. Ti fikk sommerjobb i Dyreparken, med støtte fra integreringsmottaket.

Warp forteller også om trivselspatruljen – 10 til 15 personer med psykisk utviklingshemning som jobber i parken om sommeren. De sørger for at det er trivelig, ryddig og pent i parken og hjelper til der det er behov.

– Det gir farge i hverdagen, og viktig jobbtrening, mener hun.

Også pensjonister har sommerjobb i Dyreparken, mange av dem som billettkontrollører. Mens det tidligere kunne være litt knuffing og diskusjoner i køene, har dette endret seg etter at pensjonistene kom til.

– Eldre, som kanskje selv er bestemødre og -fedre, har en beroligende virkning på utålmodige gjester i kø, forteller Warp.

Sertifisert og stemplet som likestilt

Fra Fylkeshuset nede i Kristiansand leder Helle Mellingen (39) prosjektet «Likestilt arbeidsliv», et samarbeid mellom fylkeskommunene i Agder, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Næringsforeningen i Kristiansandsregionen.

– Vi jobber med å få på plass en sertifisering for likestilte virksomheter, forteller Mellingen.
I sommer ble de femten første virksomhetene sertifisert.

– Sørlandet skårer lavt på Statistisk sentralbyrås nøkkeltall for likestilling. Det kan dels forklares med at det er en region hvor konservativ kristendom står stekt, og dels med at vi har mye tradisjonell tungindustri. Normen om «den gode mor» står sterkt. Mange kvinner jobber deltid, forklarer Mellingen.

De sertifiserte virksomhetene har fått en oppskrift på hvordan de konkret og systematisk skal jobbe med likestilling og mangfold. Mellingen vil ikke være med på at sertifiseringen betyr plunder, heft og mye papirarbeid.

– Virksomhetene sier de har fått økt kunnskap og bedre arbeidsmetoder, forteller hun.
På YS-konferansen mottar Helle Mellingen YS’ Likestillingspris 2018 på vegne av prosjektet.

– Det er utrolig gøy at vi får prisen, stor stas å få anerkjennelse for jobben vi gjør. Jeg håper YS’ likestillingspris vil gjøre prosjektet mer kjent, at vi kan få en nasjonal sertifiseringsordning etter mønster av blant annet stiftelsen Miljøfyrtårn, sier hun.

IKEA vil ha helt vanlige folk blant de ansatte

En kort spasertur unna Dyreparken, men på motsatt side av E18, ruver IKEA i blått og signalgult. Også IKEA er stemplet godkjent og likestilt.

Ved personalinngangen leverer ansatte i de gule og blå uniformene fra seg telefoner og annet sambandsutstyr. Foran heisen står en handlevogn full av gratis skjøteledninger – til de ansatte.
Folk hilser og småprater på dialekter fra alle himmelretninger. Klokka nærmer seg to. Formiddagsskiftet går av.

HR-sjef, Merethe Konningen, også hun i IKEA-gul genser, åpner døren inn til administrasjonen. IKEAs personal-idé er skrevet over hele veggen, i fete typer: «Å gi vanlige, ærlige mennesker anledning til å utvikle seg…»

– Når du jobber hos oss kan du være akkurat den du er, bare du deler våre verdier, erklærer Konningen.
Ansatte med ulik alder og bakgrunn er viktig både for IKEA og for kundene.

– Hvis vi bare hadde hatt jenter på 20 år til å sette sammen møbelutstillingene våre, ville ikke mange kunder kjenne seg igjen, sier HR-sjefen.

De siste årene har IKEA arrangert «speed-intervjuer» når de skal rekruttere nye folk.
For mange kan det være en barriere å skrive CV og sende søknad.

– På speed-intervjuene kan de bare møte opp, forklarer Konningen, som mener opplegget har gitt bedre ansettelser.

IKEA bruker mye deltid, i likhet med varehandelen ellers. Å skape kultur for heltid er ett av områdene IKEA jobber med gjennom prosjektet «Likestilt arbeidsliv».

– Vi greier aldri å få heltidsstillinger til alle, men vi vil at flere skal jobbe mer. Vi ansetter ingen i mindre enn 20 prosent stilling, sier Konningen.

Trenger ikke mate tigeren når du er gravid

Tilbake i Dyreparken forteller HR-medarbeider Kristine Warp at de alltid spør om folk har behov for tilrettelegging under jobbintervjuer. Også fast ansatte trenger tilrettelegging, permanent eller i perioder.

Gravide medarbeidere er ett eksempel. For i Dyreparken får alle gravide tilbud om «trekant-samtaler». Det vil si en samtale mellom den ansatte, lederen og jordmor. Målet er å legge til rette, kanskje endre arbeidsoppgaver og minske usikkerhet.

– Du behøver ikke akkurat passe tigerne når du er gravid. Kanskje du heller kan mate geitene, sier Warp, god og rund over magen, fordi hun selv venter barn om ikke så altfor lenge.

Gjennom «Likestilt arbeidsliv» kan offentlige og private virksomheter sertifiseres for arbeid med likestilling og mangfold. Prosjektet er et samarbeid mellom fylkeskommunene i Agder og Næringsforeningen i Kristiansandsregionen.

Les også reportasjen «Sørlandets beste miks»

«Likestilt arbeidsliv» er et godt eksempel på at det er mulig å utvikle nye måter å jobbe for likestilling i arbeidslivet. Sertifisering for å skape endring er en ny metode i innsatsen for økt likestilling.

Virksomhetene som deltar i prosjektet evalueres på innsatsområder som: Forankring i ledelsen, forebygging av trakassering, rekruttering, tilrettelegging, heltidskultur, likestilt foreldreskap og likelønn. I sommer ble de 15 første virksomhetene sertifisert.

– Innsatsen til «Likestilt arbeidsliv» har bidratt til å utvikle arbeidslivet på Sørlandet i viktig og riktig retning, mener YS-lederen.

YS’ likestillingspris, som har vært delt ut siden 1988, skal stimulere til økt innsats i arbeidet for å fremme likestilling og like muligheter for alle. Prisen overrekkes på YS-konferansen 30. oktober.

Statutter for YS’ likestillingspris

• Formålet med prisen er å stimulere til økt innsats i arbeidet for å fremme likestilling og like muligheter for alle.
• Med likestilling mener vi alle tiltak som virker til å rette opp skjevheter når det gjelder muligheter til samfunnsdeltakelse, utdanning, arbeid og faglig utvikling.
• Prisen kan gis til enkeltpersoner, grupper, organisasjoner samt private eller offentlige virksomheter, og både innen- og utenlands.

Prismottaker må ha gjort en fortjenestefull innsats innenfor ett eller flere av disse områdene. Det forutsettes at prismottaker har en helhetlig tilnærming til likestilling.

Juryen for YS’ likestillingspris har bestått av

Hans-Erik Skjæggerud, (leder), Parat, Per Jørgen Halvorsen, AVYO, Else Marie Brodshaug, Delta, Nanna Ringstad, Finansforbundet, Monica Paulsen, Negotia, Lill Fischer, Parat, Claus Jervell, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Hege Herø (sekretær), YS.

Disse har tidligere mottatt YS’ likestillignspris

• 1988: Professor Berit Ås
• 1989: Kvinnelandslaget i fotball
• 1990: Folkemusikeren Annbjørg Lien
• 1991: Forsker Else Skjønsberg
• 1993: Bjørnar Sellevold, næringssjef i Andøy kommune
• 1994: «Kvinnebanken» Nettverkskreditt i Lofoten
• 1995: Biskop Rosemarie Köhn
• 1996: Fatma Bhanji Jynge, prosjektdirektør i Forsvarets relokalisering Gardermoen
• 1997: Maria Anna Knothe, leder Center for the Advancement of Women, Warszawa
• 1998: Brit Fougner, tidligere kontorsjef i Likestillingsrådet m.m.
• 1999: Fakhra Salimi, leder for MiRA-senteret
• 2000: Mette Janson, journalist i NRK
• 2001: Kadra, aktivist i kampen mot kjønnslemlestelse
• 2002: Oslo kommune (som likestillingsbevisst arbeidsgiver)
• 2003: Eva Joly, spesialråd i Justisdepartementet
• 2004: Ingvill Merete Stedøy, faglig leder Nasjonalt senter for matematikk i opplæringen
• 2005: Skattedirektør Bjarne Hope
• 2006: Agenda X, senter for ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn
• 2007: Liv Jessen, leder for Pro Sentret
• 2008: Ansgar Gabrielsen, tidl. statsråd
• 2009: Margreth Olin, filmskaper og forfatter
• 2010: Marion Arntzen og Harald Sundby, drivere av Stensveen ressurssenter og Anette Sagen, skihopper
• 2011: Amal Aden, forfatter og foredragsholder
• 2012: Lars Ødegård, tidligere generalsekretær i Norges Handikapforbund
• 2013: Helga Aune, jurist med doktorgrad i likestillingsrett
• 2014: Den georgiske fagorganisasjonen GTUC (Georgian Trade Union Confederation) og dens kvinnekomité
• 2015: Elisabeth Grieg, næringslivsleder og samfunnsdebattant
• 2016: DNB (som likestillingsbevisst arbeidsgiver)
• 2017: Bård Stensli, politioverbetjent i PST

Berland sier at hun aldri hadde noen plan om hverken å bli lokal tillitsvalgt, eller å klatre helt til topps i en av Norges store hovedorganisasjoner for arbeidstakere, som YS er. Hun påstår tvert imot at hun tidlig i arbeidskarrieren var så beskjeden at hun knapt turte å åpne munnen. Akkurat det er vanskelig å forstå nå, mens ordene renner ut på en bergensdialekt som slett ikke er blitt altfor avslepet etter mange år med Oslo som arbeidssted.

– Nei, men det er sant det. Jeg var en stille jente både på skolen og de første årene som ansatt i banken. Så skjedde det noe etter at jeg tok det første vervet i fagforeningen.

Gripe sjansene

Her må vi stoppe opp litt. Ei dame som i unge år nesten ikke våger å si et kvekk, ender opp toppleder. Hvordan har det seg? Og kan det være verdifulle ting her å formidle til andre som kanskje der de er i livet sitt akkurat nå har det på en liknende måte? Selvtilliten ligger kanskje på lur for selv den mest usikre? Plutselig kan man blomstre og bli en leder? For det er jo nettopp leder en tillitsvalgt er.

– Du må nesten prøve å forklare litt av hva som gjorde at det løsnet.
– Å peke på en bestemt ting eller hendelse synes jeg er vanskelig, og jeg kan jo bare snakke for meg selv. Men det var nok noe med det at jeg var ønsket. Det gjorde noe med hvordan jeg så på meg selv. Jeg hadde jo heller ikke vært helt taus, og det måtte ha vært noe med det jeg hadde sagt og gjort i forskjellige situasjoner som var blitt lagt merke til av kollegaene. Etter en kraftig overtalelse tok jeg den sjansen jeg fikk, og det har jeg egentlig fortsatt med.

Jorunn Berland retter seg opp i stolen og lener seg engasjert mot bordplata. Hun tror mange har noe å lære – kanskje spesielt kvinner – når det gjelder å gripe sjansene som byr seg.

Jorunn Berland: – Likestilling er viktig, men du kan ikke regne med at andre skal bære deg fram, det er ikke sånn det fungerer.

– Opp gjennom årene har jeg vært med på mange prosjekter rettet mot kvinnelige ansatte. Etter å ha kommet hjem fra kvinnekurs, har noen for eksempel kommet til meg og spurt: «Hvilken plan har du for meg nå, Jorunn?» Da har jeg svart at den planen må de ha selv. Mange har rett og slett ikke tatt de mulighetene de har fått.

– Men du er ikke likegyldig til likestilling, eller?
– Nei, selvfølgelig ikke. Det er fortsatt urettferdigheter og forskjeller vi må ha fokus på. Ikke minst når det gjelder lønn. Vi har jo også YS’ likestillingspris, som fremmer likestilling i et mangfoldig perspektiv. Dette er et svært viktig område. Jeg bare prøver å illustrere at alle også må ta ansvar selv. Du kan ikke regne med at andre skal bære deg fram, det er ikke sånn det fungerer.

Utfordret – igjen

Etter hvert ble det sentrale oppgaver på Berland, som styremedlem, nestleder og hele ti år som leder i det som nå heter Finansforbundet. Også på den internasjonale fagforeningsarenaen engasjerte hun seg sterkt og fikk posisjoner. Den en gang unnselige unge kvinnen som rett etter handelsgym søkte tjeneste i bankvesenet, kan vise til en uavbrutt rekke av tillitsverv nært og fjernt siden hun første gang sa ja i 1981.

Et byks fram langs tidslinjen. Året er 2013 og det er vinter. Daværende YS-leder Tore Eugen Kvalheim trekker seg helt uten forvarsel. Nyheten dumper ned som en liten bombe i omgivelsene. Særlig for Jorunn Berland, som på det tidspunktet var hovedorganisasjonens første nestleder. Skjønt, hun hadde tenkt på at den inntrufne situasjonen kunne oppstå, og bestemt seg for å si nei til å overta. Det sa hun også til valgkomiteen da de spurte henne.

– Så var det en venninne som utfordret meg til å stille. Det jeg endte opp med å tenke var «hva er det verste som kan skje?» Jo, det var vel at jeg ikke kom til å fikse det så godt, eller at jeg ikke ble gjenvalgt neste gang … Men det ville jo heller ikke være verdens undergang. Jeg fikk heller hoppe i det, sier Berland.

Jorunn Berland: – Kanskje trengs det noen nye tilbud og tjenester til medlemmene, og kanskje kan medlemskapet differensieres og målrettes mer.

Hun ble midlertidig konstituert som YS-leder. Seinere formelt valgt og valgt igjen i rette forum. Nå går den siste perioden ut. Etter fem og et halvt år som øverste leder i en organisasjon med nær 220.000 medlemmer takker hun for seg.

– Hvordan står det til med det YS du «leverer fra deg»?
– Det første jeg vil framheve da er at YS for tiden har medlemsvekst. I en tid hvor organisasjonsgraden synker, er det en bra prestasjon. Medlemstallet skyter ikke i været, men vi ser en økning. Og så er jeg stolt av at YS er en organisasjon som regnes med og lyttes til. En statsråd vi hadde som gjest på et møte en gang, sa at «det er så befriende å møte YS, for dere er ikke låst i tankegangen». Jeg har vært opptatt av at vi skal levere kvalitet, være uredde og framoverlent.

– Kan du gi noen eksempler?
– Vi var tidligst ute av alle med å gå inn for personlig pensjonskonto knyttet til innskuddspensjoner for ansatte i det private. Nå er det temmelig sikkert at både myndighetene og alle andre går inn for det. En annen ting er den nye offentlige tjenestepensjonen som vi var med på å lande, som kommer våre medlemmer i stat og kommune til gode. Jeg mener vi er bra frampå, vi er med på å prege arbeidslivet og samfunnsdebatten.

Inger Lise Rasmussen, spesialrådgiver i Negotia: Jeg var så heldig å få samarbeide tett med Jorunn gjennom mange år som forbundsleder i Negotia og i min periode som 2. nestleder i YS. Jorunn er en god samtalepartner. Hun har vært en jeg har kunnet gå til for å få råd i krevende saker. Hun er også veldig strukturert og alltid godt forberedt, og har en klar og tydelig form som inngir tillit. Jorunn er en både tøff og myk dame, som finner løsninger og lander på beina.

Ingen robotfrykt

Tider kommer og tider går. De heteste framtidsutsiktene akkurat nå handler blant annet om den digitale utviklingen og spørsmålet om i hvilken grad roboter overtar menneskenes plass i arbeidslivet. Dessuten om hva slags vilkår vi kan vente oss i framtiden. Løsere arbeidskontrakter, mer midlertidig arbeid og mer deltid … Det er mange scenarier som kan sette en støkk i noen hver.

Hva tenker pragmatikeren om det vi kan ha i vente?

– Jeg synes i hvert fall ikke at vi skal se på framtiden som noe skremmende. Arbeidslivet har alltid endret seg, vi har alltid måttet tilpasse oss nye tider. Og jeg vil si at fagforeningenes plass og rolle blir viktigere enn noen gang. Kanskje trengs det noen nye tilbud og tjenester til medlemmene, og kanskje kan medlemskapet differensieres og målrettes mer. Men det grunnleggende må etter min mening handle om det kollektive. Det er tariffrettighetene som gir mulighet for dialog og påvirkning – både på den enkelte arbeidsplass og i samfunnsmessig forstand, sier Berland, og skynder seg å legge til:

– I denne sammenhengen vil jeg også nevne prosjektet YS har hatt med de andre hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden – LO, Unio og Akademikerne – det siste året, om hva vi kan gjøre sammen for å fremme betydningen av å være organisert. Det handler om bedre informasjon, mer kunnskap inn i skolene, mer fokus på den norske samarbeidsmodellen, og mange andre ting. Og – et stort poeng: Vi må gjøre dette i samarbeid med arbeidsgivernes organisasjoner. Jeg tror det ligger en nøkkel der.

Nye eventyr?

Nesten fire tiår har gått siden en kollega i banken brukte alle sine overtalelsesevner til å få Jorunn Berland til å mønstre på som lokal tillitsvalgt. Nå er karrieren i fagbevegelsen ved veis ende. Ferden i arbeidstakernes tjeneste endte med fem år på toppen av stigen, som leder for Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund. Kontoret i Oslo er ryddet. Stafettpinnen sendes videre til nye koster.

Etter et helt arbeidsliv som tillitsvalgt sier 62-årige Jorunn Berland likevel ikke helt takk for seg. Pensjonistlivet frister ikke foreløpig. Virkelysten er fremdeles for stor til det. Hun er klar for noe nytt.

– Kan du gi en antydning om hvilken retning du sikter mot?
– Hva det skal bli, vet jeg ikke ennå, men jeg har noen lunsjavtaler som venter. Jeg tenker at det er nå jeg har sjansen til å prøve noe annet. Det er en spennende tid som avsluttes, og en spennende tid som venter.

Atle Gullestad, tidligere politisk rådgiver for Berland, nå spesialrådgiver i Unio: Jorunn er en engasjert og grundig person. Hun har ekstrem arbeidskapasitet og er alltid godt forberedt. Stiller alltid opp og gir av seg selv, enten det er på en verdenskongress eller et medlemsmøte med 10 deltakere «på Vinstra». Klar og tydelig på hva hun mener, men er lyttende og mottakelig for motargumenter. Er motargumentene gode nok kan hun også skifte mening. Jorunn er raus, inkluderende og bryr seg om de rundt seg. Den tilliten hun viste meg og det samarbeidet vi hadde gjennom mange år, kommer jeg alltid til å ha med meg og er utrolig takknemlig for alle de årene.

Frem til da hadde norsk økonomisk politikk vært preget av sterk underliggende konsensus. Endringer ble drevet av ytre faktorer og møtt med ny konsensus. Det var en næringspolitikk som var svært aktiv. Det var billig skatt, billig kraft og billig kreditt til enkelte næringer. Konsesjoner ble delt ut målbevisst.

– Det var fire land i Europa som hadde et sterkt regulert kredittmarked. Norge sto her sammen med militærdiktaturene Spania, Portugal og Hellas. Det sterkt regulerte kredittmarkedet gjorde at politikerne hadde stor makt over næringslivet. Det krevdes et sterkt politisk sentrum for å gjennomføre denne politikken, sa Lie, da han innledet under årets YS-konferanse. Lie er sosialøkonom og historiker ved Universitetet i Oslo.

Store politiske endringer

70-tallet var også årtiet der flere større internasjonale trender slo inn over Norge. Oljepengene begynte å flyte og politikerne fikk et større økonomisk handlingsrom. Samtidig kom ungdomsopprøret, som slo hardt ned på de etablerte kollektive bevegelsene. Ungdommene var i mye større grad individuelt orienterte. I tillegg kom kvinnekampen, som førte norske kvinner inn i arbeidslivet. De krevde sin plass i etablerte strukturer.

– EU-valget i 1972 var kanskje den fremste indikatoren på at folket og politikerne så ulikt på tingenes tilstand. De største politiske partiene, presse og fagorganisasjoner var alle for medlemskap. Allikevel stemte folket nei, forteller Lie.

Bruke penger

I begynnelsen av 70-tallet slet mange bransjer. Politikernes løsninger var å pøse penger over næringer og enkeltbedrifter, uten å tenke på kostnadene og om de egentlig var konkurransedyktige. I tillegg kom en rekke dyre reformer, arbeidsmiljøloven, med sykelønn og sikkerhet og miljø. Det kom også en rekke andre tiltak, drevet av et sterkt Storting og en visshet om at man hadde mye penger.

– Den tradisjonelle måten å diskutere utgifter ble satt ut av spill, sier Lie.

Dette toppet seg i 1977 med en sterk ekspansjon i offentlig pengebruk og kraftige lønnsøkninger. Resultatet ble at industrien havnet i en situasjon der man ikke lenger var konkurransedyktig.

Og da kom det som måtte komme. De siste par årene på 70-tallet ble preget av innstramminger. Dette fortsatte inn i 80-tallet. Da ble det også en sterk deregulering og liberalisering.

Åpningstider ble oppmyket, NRK-monopolet falt, boligmarkedet ble deregulert og kredittmarkedet ble sluppet fritt. Samtidig hadde vi et skattesystem som ga sterke incentiver til å låne mye, særlig for dem som hadde høye inntekter. Det ga en kraftig utlånsboom og en sterk økning i investeringer og konsum. Det hele fikk et boblepreg.

– Innstrammingene og liberaliseringen skjedde i like stor grad med sosialistisk som borgerlig regjering. Man sluttet også med devaluering som et verktøy når man havnet i vanskeligheter. Isteden skulle pengepolitikken styres ut fra et mål om fast kronekurs. Dette mandatet ble gitt til sentralbanken. Skattefordelene med lån ble kraftig redusert. Det ga en bråstopp med konkurser og høy arbeidsledighet. Og på begynnelsen av 90-tallet fikk norske banker store problemer, der banksystemet hadde et stort sammenbrudd i perioden 91-93, forteller Lie.

Lang oppgang

Siden begynnelsen av 90-tallet har Norge i bunn og grunn hatt en lang, sammenhengene økonomisk oppgang. Det har vært store næringsmessige endringer, men disse har gått ganske smertefritt for seg. Mye industri er forsvunnet, men en sterk oppbygging av oljeindustri og da særlig leverandørindustrien har holdt arbeidsledigheten nede.

– Bankkrisen på begynnelsen av 90-tallet er den siste krisen som har slått ordentlig hardt mot Norge. Mens resten av verden har hatt kriser med stor ledighet og økonomisk nedgang har vi klart oss godt. Det kan ha gitt oss en noe feilaktig oppfatning av hvordan økonomi fungerer, sier Lie, som allikevel vil peke på hvor godt de tradisjonelle industrisamfunnene har håndtert omstillingen som tross alt har vært kraftig.

– Det har vært en oppløftende god omstillingsevne. Vi ser at når noe forsvinner så vokser noe annet frem, sier Lie, og påpeker at det ikke bare er i industri endringene har vært store.

– Også andre bransjer har hatt enorme endringer. Se på finans. Der er de ansattes hverdag en helt annen i dag enn for bare få år siden, sier Lie.

I takt med at Norge har gått bra har også lønnsnivået gått i været. Vi er langt over sammenlignbare land.

– Oljeinntektene har vært mye høyere enn det vi har forventet. Det har drevet norsk økonomi. Men i Norge har vi hatt godt rom for vekst i offentlige utgifter og lønninger, samtidig som inflasjonen og rentene har vært lave. Det siste i stor grad på grunn av internasjonale forhold og et gunstig bytteforhold med utlandet, sier Lie.

Ny situasjon

Professoren er klar på at vi nå står foran en ny sitasjon, der vi igjen er nødt til å omstille oss.

– Den økonomiske politikken frem til i dag har i all hovedsak vært vellykket. Vi har fått en opptur fordelt på mange. Men nå trenger vi en omstilling andre veien. Oppturen kan ikke fortsette like sterkt. Men her tror jeg vi får se styrken i konsensusorienteringen, og at vi kommer helskinnet gjennom dette også. Jeg tror det går å se optimistisk på fremtiden, sier Lie.

Det var lite snakk om robotisering da Rolf Røtnes fra Samfunnsøkonomisk analyse, Simen Markussen fra Frischsenteret og Steffen Sutorius fra Difi diskuterte fremtidens kompetansebehov på YS-konferansen i oktober.

I stedet ble den teknologiske utviklingen sett med befolknings- og sysselsettingsutviklingen i sentrum. Utviklingstendensene vi vet om i dag vil påvirke produktiviteten og vår evne til å møte behovene som kommer.

Kompetanse favoriseres

– Vi tror det kommer til å bli stadig vanskeligere for menneskene med lav utdannelse til å finne seg jobb. Den norske modellen favoriserer kompetanse, sa Rolf Røtnes.

– Det ser helt annerledes ut for de med høy eller mellomlang utdannelse. Den økte kompleksiteten i samfunnet tilsier at vi trenger høy, akademisk kompetanse. De med høy utdannelse er relativt sett også mer lønnsomme, la han til. Samtidig trakk han også frem at det kommer til å bli et økende behov for arbeidstakere med fagutdanning: – Alle kan ikke være ingeniører, understreket han.

Arbeid til alle?

Simen Markussen snudde perspektivet ved å komme inn på insentivordningene som skal sørge for at så mange som mulig tar del i arbeidslivet. Hans utgangspunkt var den synkende sysselsettingen blant menn i alderen 25 til 54 år som startet på 70-tallet.

– Er den såkalte kvalifiseringslinjen løsningen? På noen områder må det åpenbart gjøres mer. Vi må gjøre mer for å øke etterspørselen etter lavt kvalifisert arbeidskraft, sa han. Markussen trakk også frem sin bekymring for at skillet mellom de som faller utenfor og de som lykkes øker, og at sosial mobilitet blir mer og mer vanskelig.

– Totalt sett faller sysselsettingen. Den faller mest blant de som ikke har noen formell utdannelse. Det å ha svak sosial bakgrunn, ser ut til å være langt mer hemmende enn før, sa Markussen.

Han la også vekt på at for mottakere av ytelser som ikke er helserelaterte som dagpenger og økonomisk sosialhjelp, er det mye å hente rent økonomisk ved å ha redusert arbeidsevne. Dette bidrar til å kamuflere arbeidsledighet som uførhet.

– Vi har et system som i stor grad har betalt folk for å ikke være i jobb, for å si det sleivete, sa han.

Digitalisering og ledelse i staten

Difi jobber mye med ledelseskulturen i staten og Steffen Sutorius fra Difi trakk frem egenskaper som gode samarbeidsevner og evnen til å muligheter på tvers av virksomheter som viktige egenskaper hos ledere i fremtiden.

– Vi er i ferd med å bygge opp en arbeidsgiverstøttefunksjon for å gi støtte til ledere i det offentlige. Det å sette retning, få ting til å skje og å ha gjennomføringskraft, tror vi er viktig, sa Sutorius.

Samtidig har Difi oppgaven med å støtte statlige organer i digitalisering av offentlige tjenester, initiere felles prosjekter og forvalter også flere millioner til medfinansiering av små og mellomstore digitaliseringsprosjekter i staten.

Hva med dagens arbeidstakere?

Dagens arbeidstakere er på mange måter heldige. Vår kompetanse øker som en del av det å være i jobb.

– Det jeg har erfart, er at det er ingenting som er bedre enn å være inne i arbeidslivet og det å ha krevende arbeidsoppgaver, sa Rolf Røtnes.

Han trakk også frem muligheten for å skifte totalkompetansen på et eller annet tidspunkt i karrieren som et velferdsgode. Spørsmålet blir heller hvordan omskolering skal finansieres, av den enkelte eller samfunnet?

Statsministeren viste i sin hilsningstale til at yngre arbeidstakere er opptatt av utviklingsmuligheter og kompetanseutvikling.

Jeg tror de fagforeningene som jobber systematisk og strategisk for å styrke medlemmenes kompetansemuligheter, vil lykkes med å tiltrekke seg medlemmer. Derfor er det viktig at organisasjonene evner å være attraktive for sine medlemmer og forblir representative for sin sektor, sa Solberg.

YS vil ha mer uformell kontakt i partssamarbeidet

YS-leder Jorunn Berlands åpnet YS-konferansen med å utfordre regjeringen til å etablere nye, flere og bedre arenaer for dialog og problemløsning.

– Vi må kunne snu oss raskere når det kreves, også utenfor de formelle skjematiske arenaene, utvalgene, høringsarbeidet og komitebehandlinger i Stortinget, sa Berland blant annet.

I et intervju med YS Media imøtekommer Solberg langt på vei ønsket fra YS-lederen.

Solberg legger vekt på at det er fint å ha uformelle samtaler og at det er viktig å snakke sammen utenfor de formelle rommene, for å få bevegelse i ulike saker.

Kompetanseløft, men med ulike virkemidler

Statsministeren var også opptatt av et nødvendig kompetanseløft i arbeidslivet.
Vi må ha mange ulike tiltak for å møte ulike behov, og vi må bruke ulike virkemidler som passer til hver enkelt sektor, mener hun.

I talen takket statsministeren YS for å ha vist vilje til nytenkning gjennom 40 år.

Hun ga også honnør til YS for å investere i langsiktig kunnskapsoppbygging om norsk arbeidsliv gjennom Arbeidslivsbarometeret.

Statsministeren hyllet de tillitsvalgte

Solberg ga også ros til de mange tillitsvalgte:

Noe av det mest verdifulle i den norske modellen er tillitsvalgtes innsats på arbeidsplassene. Den kunnskapen og innsatsen de tillitsvalgte bringer inn i vårt trepartssamarbeid gjør at vi kan møte utfordringene på en mer treffsikker måte. I dag er tillitsvalgte ofte viktige pådrivere for å få gjennomført forbedringer på arbeidsplassen, påpekte statsministeren.

Les statsministerens tale i sin helhet her.

– Vi er alle blitt sosialdemokrater. Fra Frp til Rødt, fra LO til NHO via UNIO og Spekter samt YS og KS. I praktisk politikk ser alle partene seg tjent med et institusjonalisert rammeverk som stadig endres og tilpasser seg til en virkelighet i konstant forandring, sa Heiret i sitt innlegg under YS-konferansen. Heiret er professor fra Universitetet i Bergen har spesialisert seg på arbeidslivshistorie.

Og det er det institusjonaliserte rammeverket, med et sterkt ønske om konsensus som har løst konflikter gjennom 70 år.

– Det er dermed ikke fritt for konflikter. Men konfliktene håndteres gjennom rammeverket. Og enn så lenge har alle partene sett seg tjent med den måten å løse ting på, sier Heiret, som ser små forskjeller mellom UNIO, LO og YS.

– Alle jobber med kjernen som sikrer arbeidstakernes innflytelse. Samtidig som de bidrar til at samfunnet er rustet til omstilling og stadig sterkere konkurranse. De vil bevare det beste vi har i det norske samfunnet. Nå fremstår de tre organisasjonene som sosialdemokratiske med en holdning om at det lønner seg å jobbe sammen, for kollektive verdier. Her er trepartsmodellen en klar bærebjelke, der tradisjonen for konsensus og samarbeid er videreført både av sosialistiske og borgerlige, sier Jan Heiret.