– Dette er min første pris, så for meg er det ekstra stas, sier Nadia Ansar. 

At det er YS’ likestillingspris synes de er litt ekstra gøy, med tanke på hvilke kamper de har kjempet i sine egne liv:  

– Prisen blir en viktig påminnelse om å jobbe for å få fram hvor skadelig skam kan være. Det er ødeleggende for mennesker å leve med skyld og skam, og det er viktig å kunne snakke om dette med åpenhet, sier hun.  

– Hvorfor har dere valgt å skrive disse bøkene? 

– Jeg startet med boka «Min skyld», med god hjelp fra Nadia. Hun bidro både med motivasjon, samtaler og gjennomgang av utkast, svarer Abid. 

To historier som henger sammen

Allerede da snakket de om at det skulle komme en bok til, og at de skulle henge sammen. Da Nadia begynte å jobbe med sin bok var Abid en samtalepartner, en som hun kunne lene seg på og få innspill fra. 

– Det var en tydelig oppfordring fra Abid at jeg måtte fortelle min egen historie, på egne premisser, sier hun.   

Bøkene «Min skyld» og «Min skam» er to individuelle bøker som skildrer to ulike reiser frem til de to møtes.  

– Hovedintensjonen med begge bøkene er å løfte problemstillingene skyld og skam opp på et dagsaktuelt nivå. Den største tilbakemeldingen vi får er jo at folk som har et helt annet opphav enn oss, om de er fra Nord-Norge, fra bedehusmiljø, kristne eller ikke er troende i det hele tatt, kjenner seg igjen i bøkene fordi følelsene på innsiden er like, sier han. 

Fikk skilsmissebrev fra kona

– På hvilken måte har du vært nødt til å frigjøre deg fra den patriarkalske familietradisjonen for å skape det livet dere har sammen nå, Abid? 

–  Jeg ble født syk og ble forlatt som baby på sykehuset. Det fikk jeg ikke vite før jeg var godt voksen. Og volden i hjemmet gjorde at jeg havnet i barnevernet. Jeg havnet også utenfor på videregående skole. Det var så vidt jeg ikke fullførte, og så visste jeg at jeg var lover bort til kusinen min allerede fra da jeg gikk i barnehagen. Så det var sterke forventninger til hvem jeg skulle gifte meg med. Men jeg var forelsket i Nadia.

– Familien ville ikke at jeg skulle gifte meg med henne. Selv etter at vi hadde giftet oss ble ikke familiens klamme hånd borte, i forhold til hvordan vi levde vårt liv. Både tradisjonene, kulturen, forventningene fra familien – de var jo inne og forsøkte å styre meg – men også parforholdet.

– På den tiden lot jeg dem bestemme hvordan hun skulle være som kvinne, og det sleit jo på vårt parforhold. Det kunne ha blitt slutt. Hun sendte meg, som hun skriver i sin bok, et skilsmissebrev. Og det måtte stor endring til hos meg for at vi skulle få et likestilt parforhold. Jeg trengte det sjokket for å våkne opp og bli kvitt de lenkene. Det gjør at jeg nå kan puste fritt, og har også fått Nadia til å føle seg friere. 

Slet med vonde barndomserfaringer

– På hvilken måte har du, Nadia vært nødt til å frigjøre deg for å bli den norske likestilte kvinnen du ønsket å være? 

– Det henger sammen med frigjøringsprosessen Abid har hatt. Etter at han hadde gått i terapi, jobbet med egne holdninger og blitt en god ektefelle, skulle man jo tro at jeg var frigjort. Men sånn var det ikke. Jeg slet fortsatt med at jeg hadde veldig høye krav til meg selv om å være oppofrende og stille opp for alle hjemme. Selv om han var frigjort, måtte jeg gå min egen vei, og gjøre min egen reise.

– Jeg måtte også gå i terapi og jobbe med meg selv. Jeg måtte også jobbe med mine egne barndomserfaringer, som fortsatt var uprosessert, og som jeg aldri hadde snakket med noen om. Jeg måtte gjennomgå min egen prosess for å bli frigjort fra innsiden. Da kunne jeg omsider nyte å ha en mann som også var frigjort.  

De se på hverandre, ler og smiler.  

– Jeg nyter å være frigjort, sier Abid. Han ler en glad latter og ser kjærlig på Nadia. Hun ser på han. De smiler til hverandre. Han legger til: 

– Det er jo deilig!  

– Ja, jeg tenker jo det, sier hun.  

Han tar over og fortsetter.  

– Da vi var unge var vi så kontrollert at vi ikke trodde at vi kunne velge annerledes, sier han.  

Hun ser på han og nikker.  

– Nå som vi har fått friheten er det nesten sånn at: ‘tenk at vi gadd å holde på med det’. Og det er så deilig, og noe av det jeg håper at denne prisen kan bidra til er at unge folk forstår at de faktisk har et valg, og livet blir bedre når du slipper fri fra den kontrollen.  

Nadia nikker bekreftende.  

– Da kan du gå rundt og tenke: «Jeg er fri. Jeg kan bestemme sjøl og ingen bestemmer over meg.» Er ikke det litt deilig? Og det er sånn det egentlig bør være.  

– Ja, sier Nadia.  

De ser på hverandre og smiler. Hun sier: 

– Nå kan vi tenke tilbake på det, og le. Men vi har vært veldig fanget. Det er også noe med å faktisk ta inn over seg hvor lang vei vi har gått og hvilken kamp det ha vært. At vi har fått denne prisen håper vi vil motivere andre til å fortsette å snakke om skyld og skam. 

– Vi skal aldri tilbake til skyld og skam, sier han.
– Nei, erru gærn, sier Nadia på sitt klingende Oslo-mål. 

Abid Raja har utgitt to bøker som har bidratt til økt forståelse. Allerede i 2010 kom boken «Dialog – om vold, undertrykkelse og ekstremisme». I boken tok han for seg temaer som hat, tvangsekteskap, undertrykkelse av kvinner og barn samt stigmatisering av minoritetsungdom. Og i 2021 kom selvbiografien «Min skyld. En historie om frigjøring», som var en fortelling om vold, skam og et liv i evig konflikt mellom andres forventninger og egne drømmer.

Nadia Ansar har nylig kommet med sin bok, som har tittelen «Min skam – en historie om forventninger og løsrivelse». I boken tar hun et tydelig oppgjør med patriarkalske strukturer og sosial kontroll i det norsk-pakistanske miljøet. Psykologen Nadia Ansar skriver ikke bare om de smertefulle erfaringene fra å leve i miljøer preget av kontroll og skam, men presenterer også en faglig begrunnet metode for forsoning.