– Dette er min første pris, så for meg er det ekstra stas, sier Nadia Ansar. 

At det er YS’ likestillingspris synes de er litt ekstra gøy, med tanke på hvilke kamper de har kjempet i sine egne liv:  

– Prisen blir en viktig påminnelse om å jobbe for å få fram hvor skadelig skam kan være. Det er ødeleggende for mennesker å leve med skyld og skam, og det er viktig å kunne snakke om dette med åpenhet, sier hun.  

– Hvorfor har dere valgt å skrive disse bøkene? 

– Jeg startet med boka «Min skyld», med god hjelp fra Nadia. Hun bidro både med motivasjon, samtaler og gjennomgang av utkast, svarer Abid. 

To historier som henger sammen

Allerede da snakket de om at det skulle komme en bok til, og at de skulle henge sammen. Da Nadia begynte å jobbe med sin bok var Abid en samtalepartner, en som hun kunne lene seg på og få innspill fra. 

– Det var en tydelig oppfordring fra Abid at jeg måtte fortelle min egen historie, på egne premisser, sier hun.   

Bøkene «Min skyld» og «Min skam» er to individuelle bøker som skildrer to ulike reiser frem til de to møtes.  

– Hovedintensjonen med begge bøkene er å løfte problemstillingene skyld og skam opp på et dagsaktuelt nivå. Den største tilbakemeldingen vi får er jo at folk som har et helt annet opphav enn oss, om de er fra Nord-Norge, fra bedehusmiljø, kristne eller ikke er troende i det hele tatt, kjenner seg igjen i bøkene fordi følelsene på innsiden er like, sier han. 

Fikk skilsmissebrev fra kona

– På hvilken måte har du vært nødt til å frigjøre deg fra den patriarkalske familietradisjonen for å skape det livet dere har sammen nå, Abid? 

–  Jeg ble født syk og ble forlatt som baby på sykehuset. Det fikk jeg ikke vite før jeg var godt voksen. Og volden i hjemmet gjorde at jeg havnet i barnevernet. Jeg havnet også utenfor på videregående skole. Det var så vidt jeg ikke fullførte, og så visste jeg at jeg var lover bort til kusinen min allerede fra da jeg gikk i barnehagen. Så det var sterke forventninger til hvem jeg skulle gifte meg med. Men jeg var forelsket i Nadia.

– Familien ville ikke at jeg skulle gifte meg med henne. Selv etter at vi hadde giftet oss ble ikke familiens klamme hånd borte, i forhold til hvordan vi levde vårt liv. Både tradisjonene, kulturen, forventningene fra familien – de var jo inne og forsøkte å styre meg – men også parforholdet.

– På den tiden lot jeg dem bestemme hvordan hun skulle være som kvinne, og det sleit jo på vårt parforhold. Det kunne ha blitt slutt. Hun sendte meg, som hun skriver i sin bok, et skilsmissebrev. Og det måtte stor endring til hos meg for at vi skulle få et likestilt parforhold. Jeg trengte det sjokket for å våkne opp og bli kvitt de lenkene. Det gjør at jeg nå kan puste fritt, og har også fått Nadia til å føle seg friere. 

Slet med vonde barndomserfaringer

– På hvilken måte har du, Nadia vært nødt til å frigjøre deg for å bli den norske likestilte kvinnen du ønsket å være? 

– Det henger sammen med frigjøringsprosessen Abid har hatt. Etter at han hadde gått i terapi, jobbet med egne holdninger og blitt en god ektefelle, skulle man jo tro at jeg var frigjort. Men sånn var det ikke. Jeg slet fortsatt med at jeg hadde veldig høye krav til meg selv om å være oppofrende og stille opp for alle hjemme. Selv om han var frigjort, måtte jeg gå min egen vei, og gjøre min egen reise.

– Jeg måtte også gå i terapi og jobbe med meg selv. Jeg måtte også jobbe med mine egne barndomserfaringer, som fortsatt var uprosessert, og som jeg aldri hadde snakket med noen om. Jeg måtte gjennomgå min egen prosess for å bli frigjort fra innsiden. Da kunne jeg omsider nyte å ha en mann som også var frigjort.  

De se på hverandre, ler og smiler.  

– Jeg nyter å være frigjort, sier Abid. Han ler en glad latter og ser kjærlig på Nadia. Hun ser på han. De smiler til hverandre. Han legger til: 

– Det er jo deilig!  

– Ja, jeg tenker jo det, sier hun.  

Han tar over og fortsetter.  

– Da vi var unge var vi så kontrollert at vi ikke trodde at vi kunne velge annerledes, sier han.  

Hun ser på han og nikker.  

– Nå som vi har fått friheten er det nesten sånn at: ‘tenk at vi gadd å holde på med det’. Og det er så deilig, og noe av det jeg håper at denne prisen kan bidra til er at unge folk forstår at de faktisk har et valg, og livet blir bedre når du slipper fri fra den kontrollen.  

Nadia nikker bekreftende.  

– Da kan du gå rundt og tenke: «Jeg er fri. Jeg kan bestemme sjøl og ingen bestemmer over meg.» Er ikke det litt deilig? Og det er sånn det egentlig bør være.  

– Ja, sier Nadia.  

De ser på hverandre og smiler. Hun sier: 

– Nå kan vi tenke tilbake på det, og le. Men vi har vært veldig fanget. Det er også noe med å faktisk ta inn over seg hvor lang vei vi har gått og hvilken kamp det ha vært. At vi har fått denne prisen håper vi vil motivere andre til å fortsette å snakke om skyld og skam. 

– Vi skal aldri tilbake til skyld og skam, sier han.
– Nei, erru gærn, sier Nadia på sitt klingende Oslo-mål. 

Abid Raja har utgitt to bøker som har bidratt til økt forståelse. Allerede i 2010 kom boken «Dialog – om vold, undertrykkelse og ekstremisme». I boken tok han for seg temaer som hat, tvangsekteskap, undertrykkelse av kvinner og barn samt stigmatisering av minoritetsungdom. Og i 2021 kom selvbiografien «Min skyld. En historie om frigjøring», som var en fortelling om vold, skam og et liv i evig konflikt mellom andres forventninger og egne drømmer.

Nadia Ansar har nylig kommet med sin bok, som har tittelen «Min skam – en historie om forventninger og løsrivelse». I boken tar hun et tydelig oppgjør med patriarkalske strukturer og sosial kontroll i det norsk-pakistanske miljøet. Psykologen Nadia Ansar skriver ikke bare om de smertefulle erfaringene fra å leve i miljøer preget av kontroll og skam, men presenterer også en faglig begrunnet metode for forsoning.

– I en utsatt tid som nå må alle stille opp. I fjor var det bortfall av store inntekter. Vi kan ikke bare hente penger fra Oljefondet. Den ekstra arbeidsgiveravgiften er et bidrag fra næringslivet. Men dette er en midlertidig avgift, og den skal trappes ned videre, sier Støre.  

Samtidig lover han at regjeringen skal se på yrkesskadeforsikringen, som har blitt kritisert for å ha mangler, både på ansatte som har trening i skarpe situasjoner og for folk på hjemmekontor.  

– Vi har satt ned et utvalg for å se på ulike yrkeskategorier som er utsatt for yrkesskade, for å se om vi kan oppdatere de listene. Har også nær kontakt med partene i arbeidslivet. Slik at du kan være trygg hvis du er på jobb. Du skal kunne føle deg trygg på jobb, sier Støre.   

– Kom inn, hilser Abida, og holder på en lodden katt som slett ikke vil holdes.
– Vil dere ha kaffe?

Alle årene med fysisk vold og sosial kontroll har ødelagt den psykiske helsa til Abida Raja (50). Hun har utviklet PTSD (posttraumatisk stresslidelse). Slagene og skjellsordene har satt seg fast i kroppen hennes. Hun blir fysisk kvalm, tåler ikke stress, får tankekjør.

– Jeg gruer meg til talen, men skal gjøre det likevel, lover hun.

Talen Abida forbereder skal hun holde når hun mottar YS’ likestillingspris, sammen med broren Abid Raja og svigerinnen Nadia Ansar. De tre får prisen fordi de ved å fortelle egne livshistorier viser hvordan skyld, skam og frykt fører til undertrykking. Tre bøker, tre historier, men likevel vevd inn i hverandre.

Abida ble født på Nesodden en vårdag i 1973, men bare seks år gammel tar faren henne med til slekten i Pakistan. Han reiser tilbake til Norge og lar henne bli igjen alene. Der vokser hun opp i huset til besteforeldrene, går på en lokal skole for jenter og tar del i husarbeidet.

13 år gammel flyttes hun tilbake til Oslo for å bo sammen med foreldre og tre søken hun ikke lenger kjenner. Hun begynner på en fremmed skole, i en fremmed kultur og med et fremmed språk. Abida har aldri lært norsk.  

Generasjoner med mishandling

«Faren hadde slått og dyttet henne hele veien ut av huset. De stod nesten ute på gaten nå. «Hvorfor står du der bare? Hva er det du vil?» ropte faren før han slo henne igjen.»

I Abidas familie har mishandlingen pågått i generasjoner. Faren slo – både kona og barna. Moren slo. Abidas ektemann mishandlet både henne og barna i mer enn 20 år. Det hendte at også Abida slo sine egne barn. Hvorfor?

– Det er ikke bare at jeg slo barna mine. Det var mye annet. De fikk aldri lov å overnatte hos andre, de kunne ikke gå noen steder. Grunnen var nok det jeg selv hadde opplevd. Verden fremsto som utrygg for meg.

– Faren min ville bestemme hvordan jeg skulle være. Og hvis han ikke fikk det til, var det lett å slå. Mamma var sliten. Det gikk ut over oss. Hun gikk bort uten å vite hva frihet er, mener Abida.

Atten år gammel bringes Abida nok en gang tilbake til slekten i Pakistan. Nå er planen å finne en passende ektemann til henne. For hjemme i Oslo har Abida begått en kardinalsynd, hun har forelsket seg uten å spørre faren om lov.

Slektens valg av ektemann skal vise seg å bli katastrofalt. Både for Abida og de fire barna som skal komme etter hvert.   

Straffen i det hinsidige

«Tilgi meg pappa. Hadde hun bare sagt det, ville alt bli bra.»

– Vi lærte at vi aldri måtte gå mot foreldrene. Da blir du straffet av Gud. Og etter foreldrene er det din mann. Du skal ikke gå mot ham. Da blir du straffet av Gud. Har du det ikke bra her i verden, er det fordi du har gjort noe galt. Da blir du straffet, både her og etter at du dør. Det var liksom inne i blodet mitt, forteller Abida.

– Jeg vet at både kvinner og menn lever med denne redselen for å bli straffet. Vi lærer fra vi er små om hva religionen sier ikke er lov; ikke bruk de klærne, ikke spis det og det, fordi det er haram, ikke vær ute lenge. Hvem har du kontakt med? Hvor skal du gå? Hvor lenge skal du være ute? Livet mitt var et helvete. Jeg tror på Gud, men ser ikke religion på den måten, slår hun fast.

Abida er sikker på at det går an å bryte ut, slik hun selv gjorde. Gi eget liv en helt ny retning, bestemme selv, velge bort.

– Jeg får mange mailer, mange meldinger. Folk kontakter meg og deler sine historier. Det betyr at jeg har klart å inspirere noen. Det er mulig å bryte ut, men måten de skal gjøre det på må de finne selv. Vi kan bare høre på dem, støtte dem. Jeg har ingen gode råd, sier hun.   

Isbading og korte skjørt

«Hver fødsel var omsluttet av måneder i kjærlighet og varme. Hver morgen badet hun babyen og masserte henne med olje. Hun pludret med den lille jenta mens hun masserte de små føttene, og så hvordan barnet sugde til seg alt som ble sagt og gjort.»

Det går i inngangsdøra hjemme hos Abida. Det er den yngste datteren på 23 år som kommer hjem fra studiene. Det er hennes stemme vi hører i lydbokversjonen av Abidas selvbiografi “Frihetens øyeblikk”.

– Fra jeg var et lite barn har jeg bare vært redd. Da jeg var liten, var jeg redd. Da jeg var ungdom, var jeg redd. Da jeg ble giftet bort, var jeg redd, forteller Abida.

– Men etter å ha lest boka har barna mine sagt at jeg også må ha vært modig. Som for eksempel da jeg kledde på meg bukse utenpå de pakistanske klærne på vei til skolen, eller da jeg ble forelsket og rømte hjemmefra, minnes hun.

– Jeg har begynt å gjøre de tingene jeg alltid har hatt lyst til å gjøre. Nå er jeg fri. Jeg tar kjøretimer for motorsykkel. Jeg har isbadet. Og så har jeg hoppet i fallskjerm. I det siste har det gått opp for meg at dette ikke gjør meg mer modig, for det har jeg alltid vært. Jeg gjør dette fordi jeg liker det, fordi det er meg, forklarer hun. 

Tilbake til løvens hule

«Hun visste godt hva hun ønsket å bli, men hadde aldri våget å si det til noen. Hun hadde fortalt det til barna, og de hadde ledd av glede da de hørte det. Hun ville kjøre ambulanse.»

For ett år siden, få dager etter at boka kom ut, går Abida inn i løvens hule. Hun reiser alene til slekten i Pakistan. Abida skal i begravelsen til sin egen mor. Inkognito.

– Jeg var i full nikab, med slør og alt. Og med joggesko på bena. Ingen i familien skulle kjenne meg igjen. Det var ikke ufarlig, men det gikk bra, sier hun.

I november er det satt av fire uker til rettssaken mot Abidas tidligere ektemann. Han er tiltalt for en rekke tilfeller av seksuelle overgrep, trusler og grov vold mot Abida gjennom 22 år. Han er også tiltalt for trusler og svært grov vold mot deres fire barn, i følge VG.

– Hele livet har jeg hørt at jeg er stygg, dum og analfabet. Disse ordene har plaget meg og ødelagt hele livet mitt. De siste årene har jeg jobbet med å få de tankene bort. Jeg er bra nok som jeg er, erklærer hun.

Katten, den Abida prøvde å holde styr på da hun ønsket velkommen, har fått en raptus. Den henger i gardinene, herjer bak en puff, har alt for mye energi. Abida lukker opp balkongdøra og slipper katten ut, til jakten på mus, artsfrender, eller hva det nå er som foregår i en hemmelig katteverden. Denne familien er ikke stedet for innepuser.     

Alle utdrag er hentet fra selvbiografien «Frihetens øyeblikk», skrevet av Abida Raja i samarbeid med journalist Håkon F. Høydal.   

Fakta om Abida Raja (50)

Har skrevet selvbiografien “Frihetens øyeblikk” i samarbeid med journalist Håkon F. Høydal. Tildelt YS’ likestillingspris for 2023. Mor til fire, bor i Oslo. Jobber som bilpleier. På fritiden liker hun å synge og danse, elsker å kjøre bil og holder på med lappen på motorsykkel.